Alger – det gusjegrønne gull

Alger er ikke noe vi folk flest nødvendigvis liker, med mindre man er supermat-entusiast. For mye alger i vannet kan forpeste innsjøer, drepe fisk, forgifte sjømat. Likevel har jeg tenkt å slå et slag for denne grønne materie som kan vise seg å spille en viktig rolle i utviklingen av et nytt, miljøvennlig biodrivstoff.

Alger er rikt på oljer, såkalte triglyserider, som er utgangsmaterialet for biodiesel. Det å produsere biodiesel av triglyserider er en forholdsvis smal sak for den durkdrevne kjemiker. Man trenger bare å blande oljen med passende mengder alkohol og lut, og la det putre ved riktig temperatur. Et problem ved denne fremstillingsmetoden er imidlertid at det dannes store mengder av biproduktet glyserol. Glyserol er ikke skummelt i seg selv, men markedet for dette stoffet er begrenset, og man får rett og slett ikke solgt det for en anstendig penge. Det forskes på nye teknologier som enkelt og effektivt kan omdanne glyserol til verdifulle kjemikalier eller anvendelige mellomprodukt, men så langt har det ikke vært noe gjennombrudd.

Nå melder imidlertid NY Times at amerikanerne funnet en ny metode for drivstoffproduksjon fra alger. Metoden skiller seg fundamentalt fra den som er beskrevet ovenfor, og ikke minst er det interessant å lese hvordan de har tenkt å få fart på algeveksten. De blander nemlig kloakk inn i bassenget sammen med algene. Hvor mange ganger har vi ikke fått høre at vi må kutte ut fosfater i vaskemidlene, fordi det kan føre til algeoppblomstring (dessuten har verden begrensede fosforreserver, men det er en annen sak)? I denne prosessen skjer akkurat dette. Kloakk er rikt på deilige næringssalter som algene kan fråtse i, blant annet fosfater og nitrater. Algene blir deretter utsatt for ugjestmilde prosessbetingelser: nærmere 300 °C og drøyt 200 bar trykk. Dette er nok til å bryte ned strukturen av den biologiske massen, og det resulterende produktet blir en slags bio-olje. Problemet med slike oljer er at de inneholder en del forurensninger. Vi skal huske på at planter består av en god del nitrogen, svovel, metaller, og disse vil jo ikke forsvinne, men bli værende i væskefasen. Derfor må bio-oljen videre raffineres, og dette kan gjøres i en standard raffineriprosess som kalles hydrotreating. Det ferdige produktet er en diesel som visstnok oppfyller alle kvalitetsakrav.

I utgangspunktet liker jeg konseptet. Smarte prosesser og integrerte løsninger som utfører flere viktige oppgaver på en gang: kloakkrensing, gjødselproduksjon og biodrivstoffremstilling. Det reneste Kinder-egget, med andre ord. Likevel er jeg ikke ubetinget optimist. Noe skurrer. Kan det være den lille detaljen med hydrogenbehandling av oljen? Skal oljen transporteres til et raffineri for og oppgraderes der? I så fall må logistikken på plass. Eller hva med CO₂, en viktig  del av fotosyntesen. Skal dette tilføres prosessen? Hvem skal i så fall være leverandør? Hva med krav til lokalsering av et slikt anlegg? I nærhet av kommunalt renseanlegg, men samtidig nærhet til annen industri for å kunne benytte seg av spillvarme, CO₂ osv. Alt i alt er det litt for mye som skal klaffe til at jeg erklærer dette som en ubetinget suksess. Men for all del.

 

[thumbs-rating-buttons]

One Reply to “Alger – det gusjegrønne gull”

Leave a Reply