Jungelfeber

Det er snart 10 år siden første gang jeg besøkte Afrika, og dermed også ble tvunget til å forholde meg til malaria. Tallet på malariarelaterte dødsfall lå den gang på nesten 1 million hvert år, hvorav de fleste var afrikanske barn under fem år. Siden år 2000 har det skjedd store ting innen malariabekjempelse. Verdens helseorganisasjon (WHO) rapporterer at antallet sykdomstilfeller i løpet av dette tidsrommet har blitt redusert med 37%, mens tallet på dødsfall har falt 60% i samme periode. Denne reduksjonen har skjedd til tross for at det ennå ikke finnes en godkjent vaksine mot malaria. Selv om det i dag kan se ut som om styggedommen er på vikende front kan situasjonen raskt endre seg dersom en koordinert innsats ikke opprettholdes.

Myggestikk. Photo: flickr.com@prep4md Tilgjengelig under lisens CC BY 2.0
Myggestikk. Photo: flickr.com@prep4md Tilgjengelig under lisens CC BY 2.0

Det rapporteres fortsatt over 200 millioner tilfeller av malaria årlig, og i år 2015 måtte 438.000 mennesker bøte med livet, ifølge tall fra WHO. To land står for over 1/3 av verdens samlede malariadødsfall, nemlig Nigeria og DR Kongo. Tallene er imidlertid usikre, og organisasjonen selv opererer med feilmarginer på opptil 50%. I 2012 publiserte The Lancet ny forskning som indikerer at dødsfallene blant eldre pasienter er kraftig undervurdert, og at de reelle dødstallene fortsatt ligger på rundt millionen.

Malaria forårsakes av Plasmodium-parasitten som overføres gjennom myggstikk. Det finnes 5 typer plasmodier som kan infisere mennesker, og P. falciparum er den desidert farligste. Det er bare hunnmygg av enkelte arter av Anopheles som kan spre malaria. I Norge forårsaket en av disse artene malaria frem til slutten av 1800-tallet. Det rapporteres årlig rundt 100 tilfeller av sykdommen her til lands, men i samtlige tilfeller har pasienten blitt smittet i utlandet.

[one_half]

Parasittens livssyklus. Bilde: NIAID. Tilgjengelig under lisen CC BY 2.0.
Parasittens livssyklus.Bilde: NIAID. Tilgjengelig under lisens CC BY 2.0.

[/one_half]

[one_half_last]

Parasitter. Bilde: NIAID. Tilgjengelig under lisens.
Parasittene sprøytes inn i menneskekroppen som sporozoitter. Bilde: NIAID. Tilgjengelig under lisens CC BY 2.0.

[/one_half_last]

Plasmodiets livsløp er en komplisert affære, der parasitten gjennomgår flere stadier. Kort fortalt sprøytes sporozoitter (et stadium i parasittens syklus) inn i blodet gjennom myggstikk. Parasittene følger blodbanen til leveren, der de formerer seg over tid (dager, uker eller måneder, avhengig av type parasitt.) Når de føler at tiden er moden, slippes de ut i blodomløpet der de finner seg røde blodceller som de kan invadere. Her modnes de videre helt til blodlegemet sprekker, og nye parasitter frigis i blodet. Dersom en mygg stikker en infisert person vil parasitten kunne overføres til myggen, som dermed blir bærer av parasitten, klar til å smitte nye personer.

[two_third]

512px-Symptoms_of_Malaria
Symptomer på malaria.

[/two_third][one_third_last]Det å erfare en malariasykdom kan nok for de aller fleste fremstå som en uggen opplevelse. Symptomene er mange og ofte ubarmhjertige, selv om intensiteten avhenger av type infeksjon. Problemet er at det finnes ikke noe enkeltsymptom som med sikkerhet fastslår malaria – diagnosen stilles ved en blodprøve. Ofte kan man derfor vandre rundt med infuensalignende symptomer, selv om det i virkeligheten er noe langt mer alvorlig. Skulle man derfor oppleve feber ved reise til risikoområder, eller like etter hjemkomst, bør man ane ugler i mosen. Infeksjon av P. falciparum kan utvikle seg svært raskt til en livstruende tilstand.

[/one_third_last]

Den polske journalist og forfatter Ryszard Kapuscinski gir i sin vakre bok Ibenholt en intens skildring av hvordan et malaria-anfall kan forløpe:

(…) Men selv når vi er inntullet i et dusin ulltepper, jakker og frakker, hakker vi tenner og jamrer oss, for vi merker at denne kulden ikke kommer utenfra – ute er det førti graders hete! – men at den er noe vi har inne i oss, at disse Grønland og Spitsbergen er i vårt indre, at alle flak, koss og berg av is flyter gjennom oss, gjennom våre årer, muskler og knokler. Kan hende ville tanken på det ha fylt oss med angst, hadde vi enda kunnet makte den anstrengelsen det er å føle noe som helst. Men tanken melder seg først adskillige timer senere, når intensiteten i anfallet, etter å ha kulminert, gradvis avtar, og vi kraftløst synker ned i en tilstand av ytterste utmattelse og vanmakt.

Et malaria-anfall er ikke bare smertefullt – det er, som enhver smerte, også en mystisk opplevelse. Vi trer inn i en verden som vi for et øyeblikk siden ikke ante eksistensen av, men som like fullt viser seg å ha vært der hele tiden, side om side med oss, til den omsider fikk makt over oss, så vi ble en del av den. Nå fornemmer vi inne i oss isnende søkk, stup og avgrunner, hvis nærvær piner og skremmer oss. Men dette øyeblikk av oppdagelser tar slutt, åndene forlater oss, de bryter opp og forsvinner, og det som blir liggende igjen, under et berg av de merkverdigste overbredsler, er i sannhet ynkverdig.

Et menneske som nettopp har hatt et kraftig malaria-anfall, er som en vridd vaskefille. Han ligger i en dam av svette, fremdeles feberhet, og kan ikke røre en arm eller en fot. Alt verker, og han kjenner seg svimmel og kvalm. Han er utkjørt, slapp, vissen. Når et slikt menneske blir båret av et annet, virker det som det mangler både knokler og muskler. Og det går mange dager før han kan stå på bena igjen.

Å unngå myggstikk er den beste strategien for redusere risikoen for malaria. Det er derfor mye en reisende kan gjøre for å holde myggen på avstand. Bruk av myggmiddel etter mørkets frembrudd gir en viss beskyttelse, samt å sove under myggnetting.

mrs. mosquito. Bilde: . Tilgjengelig under lisens CC BY-NC 2.0
Gamle råd (fra år 1922) er fortsatt gode: hold Mrs. Mosquito ute av huset.Bilde: VCU Tompkins-McCaw Library Special Collections & Archives. Tilgjengelig under lisens CC BY-NC 2.0

For befolkningen sør for Sahara har nødvendigvis ikke innkjøp av myggmiddel høy prioritet. For mange afrikanske familier har imidlertid myggnetting blitt en del av soveromsinnredningen. Ved utgangen av år 2014 hadde over halvparten av befolkningen tilgang til slike nett, mot knapt 2% i år 2000.

Også i 1914 var man klar over fordelene med å sove under myggnetting. Bilde: Wellcome Images. Tilgejengelig under lisens CC BY 4.0.
Også i 1914 var man klar over fordelene med å sove under myggnetting. Bilde: Wellcome Images. Tilgjengelig under lisens CC BY 4.0.

Myggnettene er impregnert med kjemikalier slik at myggen dør ved kontakt. Dersom en stor andel av husholdningene i et område bruker myggnett, reduseres både antall mygg, samt myggens gjennomsnittlige levealder. Dermed opplever også de innbyggerne som ikke sover under myggnett økt beskyttelse. Denne effekten kan sammenlignes med flokkimmunitet som oppstår når en stor andel av befolkningen vaksineres mot en sykdom.

Myggnettene er impregnert med permetrin eller et annet stoff med liknende egenskaper, såkalte pyretroider. Stoffene er i små doser ufarlige for mennesker og brytes ned når de utsettes for sollys. Det har imidlertid oppstått problemer med at myggen utvikler resistens mot pyretroidene, noe som reduserer effekten av myggnettene.

En annen metode å redusere mygg i malariautsatte områder er å spraye vegger og overflater av hus med et insektmiddel. WHO anbefaler fortsatt DDT, som et av flere mulige kjemikalier. For at tiltaket skal være effektivt må minst 80% av husene i området bli sprayet, og det er en tendens til motvilje blant lokalbefolkninger, spesielt med tanke på DDT. Også med denne metoden er det problemer med resistens.

Dersom alle forsøk på å unngå malaria har slått feil og du har fått påvist smitte, er tiden inne for behandling med medikamenter. Det er i dag flere medisiner som kan brukes i behandlingen, og det er ikke nødvendigvis gitt hvilken av dem som virker best. Parasittene utvikler nemlig resistens mot de ulike medikamentene, og dette bildet kan variere i forskjellige deler av verden.

[one_half]

Brown's Iron Bitters, a true tonic, cures dyspepsia, indigestion, malaria, weakness, etc. Ladies blotter, use only other side
Brown’s Iron Bitters, a true tonic, cures dyspepsia, indigestion, malaria, weakness, etc. Ladies blotter, use only other side. Bilde: Boston Public Library. Tilgjengelig under lisens CC BY 2.0.

[/one_half]

[one_half_last]

8557198137_51c128987d_b
Brown’s Iron Bitters cures malaria, dyspepsia & female infirmities – the best tonic. Bilde: Boston Public Library. Tilgjengelig under lisens CC BY 2.0.

[/one_half_last]

I riktig gamle dager var kinin det desidert mest brukte medisinen mot malaria, og forbindelsen brukes også den dag i dag. Kinin ble utvunnet fra kinabark, som opprinnelig stammer fra Sør-Amerika. Tidligere ble kinin tilsatt kullsyreholdig vann, og resultatet ble tonic water, en vesentlig ingrediens i en forfriskende gin & tonic. Moderne tonic har et for lavt innhold av kinin til at den skal ha noen praktisk beskyttende effekt mot malaria.

[one_half]

Modell av kininmolekylet, et alkaloid.
Modell av kininmolekylet, et alkaloid.

[/one_half][one_half_last]

Kinin-tabletter. Bilde: Wellcome Images.Tilgjengelig under lisens CC BY 4.0.
Kinin-tabletter. Bilde: Wellcome Images.Tilgjengelig under lisens CC BY 4.0.

[/one_half_last]I disse dager anbefales likevel behandling av malaria med artemisinin-baserte medikamenter der man har to ulike virkestoff. Ved slik behandling håper man å unngå at parasittene utvikler resistens. Innføringen av slik behandling har bidratt til den sterke reduksjonen i antall dødsfall, men nå rapporteres det likevel at det er utviklet resistens mot denne behandlingen i enkelte områder.

For å få kontroll på malaria trengs det altså koordinerte innsatser. Man må redusere hyppigheten av myggstikk hos mennesker som bor i utsatte områder, og det må kunne tilbys god behandling til pasientene, både for pasientens egen del, og for å forhindre at smitten skal overføres til andre. Frem mot år 2030 er målsettingen på verdensbasis å redusere både antall tillfeller og antall dødsfall relatert til malaria med 90% sammenlignet med 2015-nivå. Utviklingen har vært god det siste tiåret, og det skyldes blant annet at det har blitt investert mye penger fra verdenssamfunnet. Så er spørsmålet om bidragene kan opprettholdes i økonomiske nedgangstider.


25. april markeres verdens malariadag: End malaria for good. Kanskje det kan feires med en G&T?

Folkehelseinstituttet har publisert en malariaveileder for reisende til risikoområder.

[thumbs-rating-buttons]

Øl i fare – ble berget

Omkring år 1840 sank en skonnert i Østersjøen, like sør for Åland. Omstendighetene rundt forliset er ukjente, liksom farkostens navn, bestemmelsessted og dets siste kjente havn. Sommeren 2010 ble en del av lasten berget opp til overflaten fra 50 meters dyp. I tillegg til over 150 flasker champagne klarte dykkere å redde fem flasker med en øllignende substans fra skipsvraket.

I 170 år, helt siden Karl III Johan regjerte over Sverige og Norge, har disse edle dråper fått ligge uforstyrret på havets bunn. Skjønt, helt i fred har de ikke fått være. Selv om den baltiske havbunnen holder god kjøleskapstemperatur på rundt 4 °C, avslørte prøvesmakingen av ølet at drikkevarene ikke har unnsluppet tidens nådeløse tann. Geit, eddik og surmelk var nemlig flere ubehagelige karakteristikker ved dette brygget, et resultat av mikroorganismenes herjinger. Som om ikke det var nok, fantes det sterke indikasjoner på at sjøvann hadde trengt inn i flaskene.

Skjemt og utvannet øl til tross; drømmen om kunne å leske strupen med 170 år gammelt øl levde videre. Det ålandske mikrobryggeriet Stallhagen bestemte seg for å forsøke å gjenskape to av øltypene, og allierte seg med finske og tyske forskere. Ved hjelp av omfattende analyser og “reverse engineering” skulle man finne tilbake til de originale oppskriftene. Dette viste seg imidlertid lettere sagt enn gjort. Øl er et levende produkt der sammensetningen mer eller mindre er i kontinuerlig endring. Flaskenes innhold per dags dato trenger med andre ord ikke ha særlig mye til felles med det opprinnelige brygget, verken når det gjelder smak eller kjemisk sammensetning. Analysene avslørte at ølet inneholdt levende melkesyrebakterier, en indikasjon på at mikroorganismene har holdt det gående i fulle 170 år, helt frem til bergingstidspunktet.

For å gjenskape ølet måtte man først kartlegge den gjeldende sammensetningen ved hjelp av ulike analyser i laboratoriet. Deretter måtte man gjette seg tilbake til hvilke ingredienser det originale brygget inneholdt. Jeg sier “gjette”, for på mange måter blir forskerne tvunget til å gjøre nettopp det. Det er et utall mulige kjemiske og mikrobiologiske reaksjoner, avhengig av blant annet temperatur og hvorvidt luft har trengt inn i flaskene. Forskerne måtte derfor gjøre en god del antagelser i arbeidet sitt basert på hva man vet fra tidligere forskning om langtidslagring av øl.

I ølbrygging er det humle som gir ølet dets bitterhet. Bitterstoffene ekstraheres til den varme vørteren gjennom koking. Forskerne har i sitt analysearbeid sett etter nærmere 100 ulike bitterstoffer i vrak-ølet. Dette er stoffer som overføres fra humlen, men også biprodukter som dannes i løpet av aldringsprosessen. Funnene avdekket ny informasjon om bryggeprosessen. Sannsynligvis var humlen av det gode gamle slaget, det vil si rik på såkalte β-syrer. Dagens humlesorter inneholder mer α-syrer, noe som gir ølet en annen smaksprofil. Dessuten finnes det holdepunkter for å si at humlen ble tilsatt før eller tidlig i selve kokeprosessen. Dette har også innvirkning på aromaen i det ferdige brygget.

Under gjæring omdannes sukkerarter til alkohol og kullsyre, samt en del andre stoffer som bidrar til å gi ølet aroma. Det er slik at ulike typer gjær produserer ulike typer forbindelser, og alle disse bidrar ikke nødvendigvis til en god smaksopplevelse. En av de store utfordringene for den jevne brygger på 1800-tallet var å oppnå stabil kvalitet på ølet sitt. De hygieniske forhold var under enhver kritikk, og øl ble lett infisert. Han manglet et verktøy for å kontrollere gjærkulturen som ble brukt til gjæringen. Denne var ikke ensartet og hadde ofte innslag av villgjær.

Det var først rundt år 1880 Carlsberg-bryggeriet som det første i verden klarte å dyrke frem en ensartet gjærstamme. Inntil da leverte bryggeriene høyst varierende kvalitet, og flaks var en ikke helt ubetydelig faktor. For forskerne som skulle avsløre vrakølets hemmeligheter har mye av utfordringene vært å identifisere hvilke gjærtyper som har fått virke. Forskerne tror at gjæringen har skjedd ved overgjæring i åpne gjæringskar, noe som gjør brygget særlig utsatt for infeksjoner.

Fra den organiske kjemi kjenner vi til en gruppe stoffer som kalles estere. Mange av disse stoffene har en særpreget duft av frukt, for eksempel eple, banan, og pære. Estere dannes også under gjæring av øl, og stoffene bidrar til å gi øl aroma og fruktighet. Gjennom sine analyser fant forskerne at det opprinnelige vrakølet sannysnligvis hadde en fruktig karakter med aroma av epler og blomster.

Basert på analysene har innholdet i de to flaskene blitt gjenskapt. Foreløpig er det et nokså eksklusivt produkt som markedsføres som autentiske øl fra 1840-tallet. Hvor autentisk det er vil vi nok imidlertid aldri få vite. Tenk bare på alle de tusenvis av kjemiske forbindelser som bidrar til å gi ølet kompleksitet. Selv om en enkelt kjemisk forbindelse foreligger i konsentrasjoner som er lavere enn terskelen for hva mennesket er i stand til å smake, kan den likevel bidra med aroma ved at den virker i samspill med andre forbindelser. Kanskje like greit at vi må forholde oss til det moderne ølet, for selv om vi har aldri så romantiske forestillinger om det å gjenoppdage gamle oppskrifter og glemte ølsorter, er det mye som tyder på at verdens ølhunder aldri har hatt bedre kår enn i dag, ihvertfall med tanke på utvalg og kvalitet.

Litteratur:

Londesborough, J., Dresel, M.,Gibson, B., Juvonen, R., Holopainen, U., Mikkelson, A., Seppänen-Laakso, T., Viljanen, K., Virtanen, H., Wilpola, A., Hofmann, T., Wilhelmson, A., J. Agric. Food Chem. 2015, 63, 2525−2536.

[thumbs-rating-buttons]

Plastic fantastic

I Australia omdannes plastavfall nå til bensin, diesel og strøm i det som virker som en svært enkel kjemisk prosess.

Fra juni 2016 til juni 2017 kommer det australske selskapet til å produsere 49 millioner liter diesel og 16 millioner liter bensin fra plastikk. Drivstoffet skal være av en slik kvalitet at det tilfredstiller gjeldende krav.

Kritiske røster mener at vinninga går opp i spinninga, ettersom drivstoffproduksjonen forbruker plastavfall som ellers kunne ha blitt resirkulert og omdannet til nye plastgjenstander. Selskapet på sin side hevder at de i hovedsak bruker ikke-resirkulerbar plast. Jeg vet ikke. Hva tror du?

Plastisk operasjon

Sorteringssamfunnet

Innbyggerne i Lillehammer kommune begynte å kildesortere

Plast hører ikke hjemme henslengt ute i naturen.
Plast hører ikke hjemme henslengt ute i naturen.

søppel for over 20 år siden. Den gang hevdet onde tunger at det var liten vits i å sortere avfallet sitt; alt havnet uansett på den samme dynga. Dette har blitt tilbakevist av avfallsselskapet flere ganger, men det viser seg at overbevisningen er seiglivet; det er ikke mer enn et par uker siden forrige gang jeg hørte denne skepsisen omtalt. Mye tyder på at de nyutdannede miljøpsykologene fra Høgskolen i Lillehammer får nok å henge fingrene i når de skal røske opp i folks inngrodde holdninger til kildesortering.

En livsløpsanalyse viser at for hvert kilogram plast som blir materialgjenvunnet spares miljøet for 0.9 kg CO2-ekvivalenter. Årlig kaster norske husholdninger 90876 tonn plast. 25.2% av dette blir materialgjenvunnet, mens 69.7 blir energiutnyttet. Tallene viser at det altså er potensiale for forbedring når det gjelder mengden resirkulert plast. Imidlertid krever plastgjenvinning at man holder tunga rett i munnen. Når 10 tonn skal sorteres per time sier det seg selv at det stilles høye krav til sorteringsprosessen, både med tanke på kapasitet og kvalitet. I gamle dager ble plastene sortert manuelt, men nymotens teknologier har imidlertid gjort det mulig å automatisere dette arbeidet. La oss ta en kikk på dette.

Plastic fantastic

Plast er polymere forbindelser. På molekylært plan er disse stoffene bygget opp av enheter (monomer) som er bundet sammen til lange molekylkjeder. Forskjellige typer plast kan bestå av ulike monomerer som gir materialet dets egenskaper. Dersom byggestenen er etylen vil plasten kalles polyetylen, propylen danner polypropylen osv. Egenskapene til plasten er imidlertid også avhengig av hvordan de lange molekylene er pakket sammen. Dersom det er forholdsvis rette molekyler vil de kunne stables tett sammen, og vi har en plast med høy tetthet. Dersom polymeren derimot har mange forgreninger vil molekylstrukturen ligne mer på sprikende staur, og det er vanskelig å få dem til å ligge tettpakket. Vi har dermed en plast av lavere tetthet.

Råstoffene til noen av de vanligste plastypene er såkalte olefiner, hovedsakelig etylen (eten) og propylen (propen). Olefiner fremstilles i stor skala fra naturgass eller fra en annen petroleumfraksjon, nafta. Det finnes også et annet råmateriale som kan vise seg å bli et viktig råstoff i plastproduksjonen i fremtiden, metanol. Metanol kan fremstilles fra naturgass eller kull. Kina ønsker å sikre tilgangen til metanol i årene som kommer, både ved å øke import fra USA, og ved å bygge nye kullkraftverk. På denne måten kan landet fortsette å forsyne verden med ekte kinesisk plast av den edleste kvalitet. Det har seg nemlig slik at den beste plasten er den som kommer direkte fra plastfabrikken. Produsentene har veldig god kontroll på materialets egenskaper. For resirkulert plast er det imidlertid slik at kvaliteten forringes for hver gjenvinningssyklus som materialet gjennomgår.

Plasten som skal resirkuleres kvernes opp i mindre biter før den vaskes, tørkes, smeltes, formes og omsettes som granulat. Før denne prosessen starter opp, er det svært viktig at plasttypene har blitt riktig sortert. På samme måte som at olje og vann er ikke blandbare, vil heller ikke smelten fra ulike typer plast være blandbare med hverandre. Når urene materialer støpes om, vil forurensningene separeres ut i egne faser med dannelse av interne grenseflater. En slik manglende ensartethet vil påvirke de mekaniske egenskapene negativt. En dårlig plastsortering vil derfor føre til dårligere kvalitet på det resirkulerte materialet.

Sortering med stråling

I dag foregår mye av plastsorteringen automatisk ved hjelp av spektroskopiske metoder. Prinsippet for spektroskopisk karakterisering er at objektet man vil studere bestråles med elektromagnetisk energi, og sensorer registrerer hvordan objektet responderer. I kjemilaboratoriet finnes det for eksempel instrumenter for ultrafiolett eller røntgenstråling. I plastsorteringsøyemed er spesielt nærinfrarød-området (NIR) i det elektromagnetiske spekteret relevant. Dette er den delen av det infrarøde bølgelengdeintervallet som ligger nærmest synlig lys, og som gir mulighet til å gjenkjenne forskjellige plasttyper. Norske Tomra er kjent som leverandør av panteautomater, men selskapet har også utviklet metodikk for plastsortering basert på NIR-spektroskopi. Prosessen går ut på at det usorterte avfallet fordeles jevnt på et samlebånd på vei mot strålingsenheten, akkurat som kyr på vei til slaktebenken. Søppelbitene blir så bestrålt med NIR-stråling, og den reflekterte strålingen registreres av sensorer som kan fastslå hva slags type plastmateriale det er snakk om. En pneumatisk reguleringsenhet med et intrikat system av dyser sørger for at plastbiten blåses vekk fra samlebåndet og til slutt havner i riktig bås. Tomra-modellen som er i bruk på ROAS IKS på Romerike er i stand til å sortere 5 ulike typer plast.

NIR-spektroskopi har imidlertid sine begrensninger. Prosedyren kan ikke håndtere sort plast. Videre er det utfordringer knyttet til avfall som består av flere ulike plasttyper. Dessuten tar den ikke hensyn til additiver, det vil si kjemikalier som er tilsatt plasten som farge, myknere etc. Disse stoffene kan ende opp i det ferdige resirkulerte plasten, og bidra til å redusere kvaliteten.

Nå har tyske forskere funnet en ny metode å sortere plastavfall basert på fluorescens. Jeg vet ikke om jeg helt liker denne metoden. Les og døm selv.

Kanskje vi skal sette vår lit til bioplast, som er i vinden for tiden. Bioplast blir også tema for neste artikkel her på vagavigi.no, så stay tuned, som dæm si.

[thumbs-rating-buttons]

Vedrørende trespritens fortreffelighet

Frykter du å bli oppfattet som en lettvekter når du beveger deg ute i selskapslivet? Drømmer du om å høste anerkjennelse og beundring ved å øse av din kunnskap i sosiale lag? Ta et skritt på veien, og bli litt klokere ved å lese denne artikkelen om metanol.

 

Metanol i solnedgang. Riktignok er dette et glass vann, men det kunne like gjerne vært metanol; stoffene ser helt like ut.
Metanol i solnedgang. Riktignok er dette bare et glass vann, men det kunne like gjerne vært metanol; stoffene ser helt like ut, og har nesten lik brytningsindeks!

Metanol (kjemisk formel: CH3OH) er det samme som tresprit. Metanol er det minste medlemmet av alkoholfamilien, og den mannevonde lillesøsteren til etanol. Disse to må ikke forveksles, for mens etanol er noe som enkelte av oss av og til nyter i lystige lag, er metanol noe man absolutt ikke skal meske seg med; stoffet er fryktelig farlig. Termen tresprit stammer fra tidligere tider, da metanol ble tilvirket ved tørrdestillasjon av tre. Også i fremtiden kan biomasse bli et mulig råstoff for bærekraftig metanolproduksjon, men per i dag fremstilles kjemikaliet hovedsakelig av naturgass, og til en viss grad kull. I Norge produserer Statoils anlegg på Tjeldbergodden omlag 900.000 tonn metanol årlig. I 2013 var den globale etterspørselen drøyt 60 millioner tonn, og i løpet av en tiårsperiode forventes dette å øke til over 100 millioner tonn. Hva er det som gjør denne kjemiske forbindelsen så ettertraktet?

Metanol er forholdsvis enkelt å produsere fra en billig og lett tilgjengelig råvare. I USA ser metanolindustrien ut til å få en ny vår. Stengte fabrikker starter opp igjen sin produksjon, samtidig som nye metanolanlegg popper opp som paddehatter. Denne utviklingen skyldes i hovedsak to forhold. For det første ser etterspørselen etter metanol ut til å øke voldsomt i Kina i årene som kommer. Kinas tørst etter metanol kommer av at landet skriker etter et råmateriale til olefiner (alkener), som er plastråstoff. En forholdsvis nymotens teknologi gjør det mulig å omdanne metanol til nettopp slike olefiner. Prosessen kalles MTO (methanol-to-olefins), og er faktisk ikke så rent lite norsk. På 1990-tallet ledet Norsk Hydro an i utviklingen av denne teknologien, som hittil har blitt ansett som “en nisjeprosess”,  men som altså kan bidra til å redde kineserne fra metanoltørstedøden. Den andre årsaken til at metanolindustrien synes å gå en lys fremtid i møte, er skifergassrevolusjonen, som har ført til en dramatisk reduksjon i prisen på naturgass i USA. Ny teknologi har gjort det lønnsomt å utvinne og prosessere gassforekomster som tidligere har blitt vurdert som utilgjengelig. For noen år siden trodde man at USA måtte importere naturgass i stor skala post-2020, men nå forventes det i stedet at USA vil bli eksportør av gass. Det estimeres at om lag halvparten av landets naturgassproduksjon vil komme fra skifergass i 2035. Denne utviklingen har ført til at kinesiske investorer spiller en ikke så helt liten rolle i revitaliseringen av den amerikanske metanolindustri, med forventninger om eksport tilbake til Kina.

Skifergassproduksjonen er ikke ukontroversiell. Som med alle andre fossile ressurser vil bruk av skifergass medføre utslipp av CO2, men i tillegg følger det med en hel rekke andre bekymringer i forhold til utvinning av naturgass fra konvensjonelle kilder. Metoden som brukes i produksjonen av skifergass kalles fracking. Denne teknikken innebærer å pumpe en blanding som består av vann, kjemikalier og sand inn i brønnen under høyt trykk. Dette fører til sprekkdannelse i skiferen som gassen kan sive ut gjennom. Fracking innebærer en risiko for at kjemikalier skal sive ut i grunnvannet, og dermed utsette befolkningen for giftige stoffer. Videre hevdes det at produksjonsmetoden forårsaker betydelige lekkasjer av drivhusgassen metan ut til atmosfæren. Det rettes dessuten kritikk mot det høye vannforbruket i prosesseringen. Når gassfeltene ligger i karrige områder som gjennomgår hyppige tørkeperioder, vil en omfattende utvinning av skifergass kunne føre til en ekstrabelastning på allerede hardt pressede vannressurser. På grunn av alle bekymringene forbundet med produksjonsmetoden har man i Europa regulert fracking i varierende grad, og enkelte land har innført forbud til tross for at de har påvist skifergassressurser innenfor rikets grenser.

Metanol er en veldig fleksibel forbindelse i den forstand at stoffet har mange anvendelsesområder innen den petrokjemiske industri. Vi har allerede sett at stoffet kan brukes til produksjon av olefiner, som er utgangsmaterialet for plastproduksjon. Metanol er et energirikt molekyl. Dette utnytter man når stoffet anvendes som drivstoff og energibærer. Metanol har et oktantall på 114, og forbindelsen kan brukes direkte som drivstoff i modifiserte bilmotorer, eller som tilsetningsstoff i bensin. I henhold til direktiv 2009/30/EC er det tillatt å blande inn 3% metanol i bensin i Europa. USA er noe mer tilbakeholdne, trolig for å verne om sin store maisbaserte etanolindustri. Vi skal huske på at etanol og metanol er nære slektninger; begge er alkoholer, og de to stoffene har mange av de samme anvendelsene. Metanol kan også risikere å ende opp i dieseltanken, men da må forbindelsen først konverteres til dimetyleter, DME. Alternativt kan metanol brukes til produksjon av biodiesel. (Les mer om hvordan man lager biodiesel fra alger.)

Henger du fortsatt med? Jeg kunne ramse opp mange flere anvendelser, synteseruter, etc., men frykter da at innholdet blir i overkant teknisk for den jevne vagavigi-leser. Jeg oppfordrer heller den interesserte til å klikke seg inn på noen av linkene i denne artikkelen. Jeg tror uansett at du nå burde ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne forbløffe dine bekjentskaper ved neste sammenkomst. Og det var jo hele poenget. Tross alt.

 

[thumbs-rating-buttons]

Alger – det gusjegrønne gull

Alger er ikke noe vi folk flest nødvendigvis liker, med mindre man er supermat-entusiast. For mye alger i vannet kan forpeste innsjøer, drepe fisk, forgifte sjømat. Likevel har jeg tenkt å slå et slag for denne grønne materie som kan vise seg å spille en viktig rolle i utviklingen av et nytt, miljøvennlig biodrivstoff.

Alger er rikt på oljer, såkalte triglyserider, som er utgangsmaterialet for biodiesel. Det å produsere biodiesel av triglyserider er en forholdsvis smal sak for den durkdrevne kjemiker. Man trenger bare å blande oljen med passende mengder alkohol og lut, og la det putre ved riktig temperatur. Et problem ved denne fremstillingsmetoden er imidlertid at det dannes store mengder av biproduktet glyserol. Glyserol er ikke skummelt i seg selv, men markedet for dette stoffet er begrenset, og man får rett og slett ikke solgt det for en anstendig penge. Det forskes på nye teknologier som enkelt og effektivt kan omdanne glyserol til verdifulle kjemikalier eller anvendelige mellomprodukt, men så langt har det ikke vært noe gjennombrudd.

Nå melder imidlertid NY Times at amerikanerne funnet en ny metode for drivstoffproduksjon fra alger. Metoden skiller seg fundamentalt fra den som er beskrevet ovenfor, og ikke minst er det interessant å lese hvordan de har tenkt å få fart på algeveksten. De blander nemlig kloakk inn i bassenget sammen med algene. Hvor mange ganger har vi ikke fått høre at vi må kutte ut fosfater i vaskemidlene, fordi det kan føre til algeoppblomstring (dessuten har verden begrensede fosforreserver, men det er en annen sak)? I denne prosessen skjer akkurat dette. Kloakk er rikt på deilige næringssalter som algene kan fråtse i, blant annet fosfater og nitrater. Algene blir deretter utsatt for ugjestmilde prosessbetingelser: nærmere 300 °C og drøyt 200 bar trykk. Dette er nok til å bryte ned strukturen av den biologiske massen, og det resulterende produktet blir en slags bio-olje. Problemet med slike oljer er at de inneholder en del forurensninger. Vi skal huske på at planter består av en god del nitrogen, svovel, metaller, og disse vil jo ikke forsvinne, men bli værende i væskefasen. Derfor må bio-oljen videre raffineres, og dette kan gjøres i en standard raffineriprosess som kalles hydrotreating. Det ferdige produktet er en diesel som visstnok oppfyller alle kvalitetsakrav.

I utgangspunktet liker jeg konseptet. Smarte prosesser og integrerte løsninger som utfører flere viktige oppgaver på en gang: kloakkrensing, gjødselproduksjon og biodrivstoffremstilling. Det reneste Kinder-egget, med andre ord. Likevel er jeg ikke ubetinget optimist. Noe skurrer. Kan det være den lille detaljen med hydrogenbehandling av oljen? Skal oljen transporteres til et raffineri for og oppgraderes der? I så fall må logistikken på plass. Eller hva med CO₂, en viktig  del av fotosyntesen. Skal dette tilføres prosessen? Hvem skal i så fall være leverandør? Hva med krav til lokalsering av et slikt anlegg? I nærhet av kommunalt renseanlegg, men samtidig nærhet til annen industri for å kunne benytte seg av spillvarme, CO₂ osv. Alt i alt er det litt for mye som skal klaffe til at jeg erklærer dette som en ubetinget suksess. Men for all del.

 

[thumbs-rating-buttons]

Brønsj for den brave

But Mother was cremated. This means that she was put into a coffin and burnt and ground up and turned into ash and smoke. I do not know what happens to the ash and I couldn’t ask at the crematorium because I didn’t go to the funeral. But the smoke goes out of the chimney and into the air and sometimes I look up into the sky and I think that there are molecules of Mother up there, or in clouds over Africa or the Antarctic, or coming down as rain in the rainforests in Brazil, or in snow somewhere.

the curious incident of the dog in the night-time. Mark Haddon

Ville du servert larver? Til middag, lønsj, eller kanskje til og med brønsj for den brave. Ikke helt din kopp te, sier du? Ville du spist kjøtt fra husdyr som er fóret opp på proteinkonsentrat laget av fluelarver? En artikkel fra BBC beskriver hvordan forsøk med fluerøkting til dyrefórproduksjon har startet opp i Sør-Afrika. Med økende priser på korn og soya kan en slik næring se dagens lys før vi aner det, og industrielle aktører snuser allerede på muligheten for kommersialisering. Imidlertid må en del lovverk og reguleringer på plass både i EU og USA før det gis grønt lys. Dessuten må potensielt skeptiske konsumenter overbevises, men gründerne tror at ideen om bærekraftighet og “back-to-nature”-budskapet vil selge konseptet. At høna og egget fetes opp av insekter er kanskje ikke naturstridig, men hva med at oppdrettslaksen, biffen og sommerkotelettene blir produsert av fluelarver? Er det innafor?

Hva med at norske jorder gjødsles med behandlet kloakkslam, dvs. menneskelige ekskrementer? I dag tilføres kloakkslam bondens åker først og fremst som jordforbedringsmiddel, men slammet er rikt på næringsstoffer som planter potensielt kan benytte seg av for å vokse, blant annet fosfor. Ved å tilbakeføre næringsstoffer på denne måten reduseres også behovet for kunstgjødsel i landbruket. Innafor?

Forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet har funnet enzymer som er i stand til å bryte ned trestrukturen til fordøyelige karbohydrater. Det åpner muligheten for en helt ny generasjon kortreiste matråvarer, og kanskje vil en god gammeldags furu etterhvert kunne finne veien til middagstallerkenen i de tusen hjem. Og hvem påstår at trær ikke kan smake godt? Allerede i dag fremstilles vaniljearoma, vanilin, fra lignin, en bestanddel i trær. Men er det innafor?

Se bilder av noe av det som står på menyen i Ghana.

Verdens befolkning øker. I år 2050 vil vi være rundt 9 milliarder på denne kloden. Matproduksjonen må holde tritt dersom vi skal klare å brødfø samtlige. Det kan bety omfattende struktuelle endringer i hele produksjonslinjen. Logistikken må effektiviseres for å redusere matsvinnet, som er uakseptabelt høyt. Omlegging til et mer vegetabilsk kosthold synes uungåelig. FN har allerede luftet tanken om at vi bør spise mer insekter, men uttrykte samtidig nøkternhet med tanke på egen gjennomslagskraft. Kanskje tvinges vi til å manipulere det naturlige kretsløpet av næringsstoffer, for eksempel ved å la husdyrene konsumere fluelarver slik at vi slipper de følelsesmessige ubehagelighetene dette medfører. Kall det gjerne en reservasjonsrett. Eller vi kan eliminere ledd i næringskjeden ved å flytte kjøttproduksjonen inn i laboratoriet og overlate den jobben til ingeniørene. Verdens første lab-burger er allerede en realitet; kanskje står indrefileten for tur. Tennene løper ikke umiddelbart i vann når jeg ser bilde av denne burgeren, men noen av argumentene som presenteres er etter min mening tungtveiende, og bør i det minste skummes gjennom før man lar følelsene ta overhånd og avfeier hele greia.

Jordens materie går i kretsløp. Livets byggeklosser skifter eier på vei oppover i næringskjeden, inntil Moder Jord krever dem tilbake ved at organismen dør og går i oppløsning, naturens egen lutringsprosess. Fornuften forteller oss at molekylene i maten vi spiser allerede har vært innom mange organsimer før de ender opp i vår egen kropp. Med enkle forutsetninger (og ved å jukse litt) kan man for eksempel regne ut at ett glass vann inneholder molekyler av Jesu blod. Med en rasjonell tilnærming, er det da noen grunn til at følelsene stritter imot ved tanken på å spise kjøtt dyrket i laboratoriet dersom kvalitet og næringsinnhold viser seg ikke å stå tilbake for naturlige kjøttvarer? Vår skepsis mot å tukle for mye med skaperverket stikker dypt. Menneskenes inngrepen i naturen har ikke alltid lykkelig utgang, så skepsisen er berettiget, men er det følelsesmessige aspektet alene en gyldig grunn til å motsette seg endringer som kan vise seg nødvendige for å sikre overlevelse og en bærekraftig utvikling for alle? Vi får se.

Til slutt et lite apropos angående kretsløp. Den gode professor Fugelli deler noen tanker i VG som ihvertfall får meg til å se litt mindre høytidelig på legemets skjebne etter min egen bortgang:

“[Per Fugelli] forteller at han tenker at når han dør, går byggesteinene i kroppen hans, som for eksempel, molekyler og atomer, tilbake til universets fellesbank.

– Derfra hentes alt ut igjen og blir til helt nye skapninger. Kanskje en blomst, et tre eller en skarv på Røst. Det ville jeg likt.”

 

[thumbs-rating-buttons]

Tro og overtro i Afrika

En mann hopper på tro-tro fra Kumasi til Cape Coast i Ghana. Høflig. Blid. Han hilser på passasjerene og begynner å snakke. Språket er fremmed, men jeg forstår budskapet. Han er en pastor, en lekpredikant. Han har kommet for å velsigne reisen vår slik at vi skal komme trygt fram. Etter å ha snakket i 15-20 minutter er det tid for kollekt. Alle gir litt. Jeg gir ingenting. De andre passasjerene skuler. Ønsker jeg kanskje ikke at vi skal komme trygt fram? Eller er jeg bare en gnien snylter som gambler på at de andre passasjerenes donasjon er tilstrekkelig?

Etter en lang tur kommer vi frem til Cape Coast. Trygt, og uten uhell. Men akkurat det var vel ikke min fortjeneste?

 Troens kontinent

Korsets byrde.
Korsets byrde.

På dagen 20 år siden Sør-Afrikas første frie valg tvitrer @winniemandela: “Freedom of religion and being able to go to the church of our choice, and to publicly acknowledge what faith you practice. ” Afrika er er kontinent av troende. 1 milliard afrikanere søker til en eller annen form for religion for håp, trøst og frelse. For de mange mennesker som lever uten tilgang til adekvate helsetjenester, er dessuten presten eller sjamanen den eneste mulighet til behandling av sykdommer. “Doctors treat, God heals,” som man sier. I Vest-Afrika har pastorene, predikantene og profetene gode levevilkår. Noen få av dem er store stjerner og har blitt søkkrike, men i sjiktet under de heteste superpastorene er det mange som lever av å spre det gode ord. “Fremtiden er religiøs,” skriver Jørn Lemvik. Det er det sekulære Norge som er unntaket, og vi er religiøse analfabeter. I store deler av verden er det religion som rår grunnen. “Sometimes religion is a major obstacle,” sa Gro. Hadde hun rett? Kan religionen også være en byrde for den jevne afrikaner og til hinder for et anstendig jordisk liv?

Den hvite manns byrde

Afrika var eksponert for både europeisk og arabisk innflytelse i pre-kolonial tid. Mens araberne forserte Sahara med sine kameler, rundet europeerne Vest-Afrika sjøveien for første gang omkring år 1500. Mellom kyst og ørken dannet regnskogen en naturlig barriere som var praktisk talt ugjennomtrengelig for et kavaleri. Mangel på veier og infrastruktur var en åpenbar årsak, men like viktig var tse-tse-fluen, som har gode levevilkår i Sahel-beltet mellom Sahara og regnskogen. Tse-tse-fluen er bærer av Trypanosoma-parasitter som forårsaker dødelig sovesyke blant folk og fe den dag i dag. Slike naturgitte betingelser kan forklare hvorfor religionskartet ser ut som det gjør, med muslimsk dominans nord på kontinentet og kristendom i sør.

Slavehandelen og den påfølgende koloniseringen av Afrika dreide seg om å sikre forsyningen av afrikanske ressurser til kolonimaktene. Først gull, deretter slaver, og endelig palmeolje for å slukke Vestens drivstofftørst under den industrielle revolusjon. For å rettferdiggjøre koloniseringen på slutten av 1800-tallet ble det tegnet et bilde av afrikanere som primitive og barbariske. Den hvite manns byrde, skrev Rudyard Kipling; det var kolonimaktens plikt å sende sine unge menn til koloniene for å temme og sivilisere de innfødte. Slik ble koloniseringen rettferdiggjort nærmest som en humanitær intervensjon utøvet av barmhjertighet. Og selv om kolonimaktenes fysiske tilstedeværelse i Afrika aldri var særlig stor målt i personell, satte de spor som var synlige lenge etter at de hadde trukket seg tilbake på slutten av 1950-tallet. Dette gjaldt kultur, politikk, språk. Og kristendom.

Misjon og fusjon

Min tidligere lærerkollega i Ghana, en pinsevenn, uttrykte stor bitterhet over hvordan Afrikas elendighet i stor grad skyldes europeernes rovdrift på ressurser, mineraler, slaver og energi. Samtidig var han meget takknemlig for misjonærenes innsats som gjorde at kristendommen hadde slått rot i landet. Dette var et paradoks han selv var klar over. Uten vestlige misjonærer hadde det heller ikke vært noen kristendom.

Misjonærenes innflytelse var politisk, kulturell og religiøs, men deres betydning varierte fra koloni til koloni. I det sekulære Frankrikes kolonier var for eksempel skolegang og opplæring statens anliggende, og undervisningen skjedde på fransk. I de britiske kolonier med indirekte styre var det kirker og misjonærer som i stor grad drev skolene. Undervisningen foregikk på det lokale språk, delvis av idealisme, men også for forkynnelsens skyld.

Kristningen hadde stor suksess. Troen på et opphøyd og allmektig vesen, åndeverden og kommunikasjon mellom åndene og den fysisk verden via et medium er elementer som går igjen i mange afrikanske naturreligioner. Konseptet med den bibelske treenighet var derfor ikke vanskelig å selge inn hos allerede holistiske kulturer. Det foregikk imidlertid en “afrikanisering” av kristendommen på kontinentet. Noe av utviklingen stod misjonærer og kirke selv for ved å nærme seg lokale skikker og tradisjonell naturreligion. Men mye av tilpasningen skjedde ved at døpte afrikanere selv ble omreisende predikanter, evangelister og karismatiske pastorer. Disse snakket det lokale språk, og brukte gjerne liknelser fra det afrikanske dagligliv. De samlet på denne måten mange følgere, og flere hevdet at Gud talte gjennom dem. Denne profetismen hadde inspirasjon fra sionistiske kirker. Dette var en utvikling som misjonærene ikke hadde kontroll over. Etter at selvstendighetsbølgen hadde skylt over kontinentet på 1950- og 60-tallet anslår man at det fantes omtrent 6000 uavhengige afrikanske kirker med nesten 7 millioner medlemmer.

“To the priest, he’s the doctor. He can handle the shocks.”

Fetish priest i Ashanti-regionen, Ghana.
Fetish priest i Ashanti-regionen, Ghana.

Jeg har fortsatt til gode å møte en ikke-troende ghaneser, det være seg kristen eller muslim. Samtidig holder mange fast på elementer og ritualer som er typiske for de tradisjonelle naturreligioner. De søker råd hos fetisjprester, medisinmenn, som er medier mellom åndeverden og den fysiske verden. De tror på hekser, forbannelser og ånder som holder til i innsjøer, elver eller spesielle hellige bygninger (“shrines”). En nederlandsk bekjent startet opp et lite gjestegiveri på den ghanesiske landsbygden. Da bygningene stod ferdig, så hun seg nødt til å gjennomføre en tradisjonell innvielse med blant annet ofring av kyllinger, samt diverse andre ritualer for å blidgjøre åndene. Hun er ikke selv troende, men disse ritualene var viktig av psykososiale årsaker, slik at de ansatte skulle føle seg trygge. Slike eksempler på synkretisme, det at elementer fra kristendommen og naturreligioner har smeltet sammen, er ganske vanlig. I Ghana har enkelte kristne trossamfunn, spesielt pinsemenigheten, gått til krig mot utøvere av tradisjonell naturreligion. Slik svartekunst er djevelens verk, mener de.

Ofte vil sykdom tilskrives overnaturlige makter. Sykdommen kan for eksempel være en straff for å ha ertet på seg åndene, eller det kan være at noen har kastet en forbannelse over deg. En sykepleier i Oslo forteller meg om et møte med en nigeriansk prostituert som er smittet av HIV, men som nekter å godta at et virus er årsaken til plagene hun opplever. Hun var overbevist om at noen har kastet en forbannelse over henne, kanskje helt fra Nigeria. Dette vanskeliggjør selvsagt videre henvisning og behandling. Dersom en heks eller prest er skyld i sykdommen, kreves det vel også en heks eller prest for å kurere den?

Mentale lidelser i Ghana er tabubelagt. Det finnes svært få behandlingstilbud for psykisk syke i afrikanske land, og de få offentlige institusjonene som eksisterer har dårlige fasiliteter og mangelfull kompetanse blant helsepersonell. Ofte har lidelsene divergerende definisjoner i forhold til vestlig medisin. Epilepsi er for eksempel kategorisert som en psykisk lidelse i mange afrikanske land. De færreste har råd til å sende sine kjære til behandling. Mange blir derfor gjemt bort, og mange blir lenket fast slik at de ikke skal være til fare for seg selv eller andre. Berørte familier oppsøker alternative behandlere i den tro at disse kan drive ut ånder fra besatte personer. Det kan være medisinmenn eller kristne pastorer. Human Rights Watch har dokumentert graverende forhold ved noen av de mange bønneleirene i Ghana. Syke personer overlates til disse leirenes varetekt for å bli helbredet gjennom bønn. Her blir pasientene lenket fast, fysisk mishandlet og lever generelt under svært nedverdigende forhold.

Pastorindustri

Hvem som helst kan bli pastor i Ghana (selv har jeg holdt en preken; ikke dårlig for en agnostiker!) Pastorskoler er spredt over hele Vest-Afrika. Folk må ha et levebrød, og det er selvfølgelig ikke galt i seg selv å tjene penger. Jeg tviler heller ikke på at mange av pastorene/profetene er ærlige og føler et oppriktig kall, men denne industrien er en broket samlig flust av sjarlataner som kun er ute etter å tjene penger på fattige menneskers håp om et anstendig liv. Mange prester krever betaling før de i det hele tatt tar imot personer for konsultasjon. Korrupsjon og mangel på sterke institusjoner bidrar til at det er liten oversikt over inntektene til megakirkene, og det er liten grunn til å tro at skattepenger fra disse kirkene i særlig grad kommer samfunnet til gode.

Hva synes så folk om at profeter nyter godt av stor materiell rikdom, og dessuten ikke er spesielt opptatt av å skjule det? Jeg stiller spørsmålet til noen ghanesere jeg møter, og de uttrykker stort sett sympati og lojalitet for profetens sak. En svarer: “Selvsagt trenger profeten et godt hjem og et godt liv for å kunne gjøre en så god jobb som mulig. Dessuten trenger han en bil, kanskje to, for å kunne operere over et større område.” En annen gleder seg til at menigheten snart har nok penger til å starte opp en radiostasjon, for på den måten å kunne nå ut til et enda større publikum. I Nigeria stod jubelen i taket da det ble annonsert at presidenten i Christian Association of Nigeria hadde gått til anskaffelse av et 10-seters Bombadier/Challenger 601 privatfly.

 

"Dieu est grand." Nøkkelen til et godt liv?
“Dieu est grand.” Nøkkelen til et godt liv?

I Norge kan vi rynke litt på nesen over denne betalingsvilligheten til fattige afrikanere som strengt tatt burde ha bedre ting å bruke pengene sine på. Imidlertid er det fullstendig legitimt å ønske et bedre liv for seg selv og sin familie. I Norge “investerer” vi frivillig  3.6 milliarder kroner i lottokuponger hvert år nettopp av denne grunn. I Ghana kan profetene tilby et slikt håp. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av gruppepress. Min egen erfaring fra tro-tro i starten av denne artikkelen viser dette. Her er et annet eksempel fra den ghanesiske landsbygden: Under en adventist-gudstjeneste måtte en ung kvinne stå skolerett foran menigheten, mens pastoren hånet henne for de dyre klærne hun hadde, den nye vesken og de fine skoene. Hennes synd var at hun hadde ikke gitt penger under kollekten, og hun måtte forlate gudstjenesten i skam.

Kanskje viser dette hvordan dragningen mot det overnaturlige er et universelt trekk ved den menneskelige natur, og i kampen mellom fornuft og følelser er det ikke alltid fornuften som seirer. Religion i Afrika i høyeste grad er offentlig, mens i det sekulære Norge har liten plass i det offentlige rom. Troen blir privat greie, noe man dyrker og utvikler innenfor husets fire vegger. og det gir rom for individuelle variasjoner. I Norge går 100.000 på alternativmesse årlig , mens en halv million nordmenn benker seg foran fjernsynet for å se program som Åndenes makt.  Det finnes et marked for “slangeolje” både i Afrika og Norge, og dyktige selgere vet å tilpasse produktet sitt til kulturen de befinner seg i. I Ghana er denne innpakningen religion, i Norge en obskur blanding av ny-religiøsitet, alternativ medisin, og kvasi-vitenskap. Skal man for eksempel markedsføre Himalaya-salt kan man fremheve mystiske egenskaper ved produktet, en kraftig kosmisk energi, såkalte biofotoner. Med litt innsikt forstår man imidlertid at dette er bare sprøyt.

Man skal respektere andres tro. Mange av mine ghanesiske venner uttrykker bekymring over at jeg ikke går regelmessig i kirken. Jeg kunne valgt å følge ryggmargsrefleksen og gå i forsvarsposisjon for å forsvare mitt agnostiske livssyn, men jeg velger heller å tolke bekymringen som et tegn på omtanke. Derfor svarer jeg, som sant er, at jeg tror ikke det er så viktig hvor ofte man går i kirken. Det er mye viktigere hva man gjør og hvordan man lever mellom hver gudstjeneste. Og det står jeg for.

 

[thumbs-rating-buttons]

Fosforpredikantene

Grunnstoffet fosfor finnes i planter. Og dyr. Fosfor vokser på trær. Absolutt alt liv på kloden vår avhenger av dette elementet. Menneskekroppen består av drøyt 1 prosent fosfor; i skjelett, muskler, hud og hår, faktisk i hver eneste lille celle i kroppen. Fosfor får vi gjennom maten vi spiser, og det som kroppen kvitter seg med forsvinner med kloakken. Noe resirkulerer vi, mye ender sin ferd i de syv hav, fortynnet til homøopatiske konsentrasjoner og tapt for millioner av år, uten mulighet til og gjenvinnes. Vi erstatter det tapte med nytt materiale gjennom gruvedrift, men mengden tilgjengelig fosfor på planeten er begrenset, og verdens gruver tømmes gradvis for utvinnbar malm. Styrer vi mot en fosforkrise?

Knapphet

Fosfor er et av makronæringsstoffene som planter er avhengig av for å vokse. Stoffet er en viktig bestanddel i mineralgjødsel, spesielt i områder med lav fosforstatus i jordsmonnet. Konsekvensene av for lite er dårlige avlinger og redusert matproduksjon. 80-90% av fosforet som utvinnes på verdensbasis anvendes til matproduksjon, og det finnes ingen stoffer som kan erstatte det. Hva vil skje etterhvert som tilgangen på mineralet gradvis blir dårligere? “Det dystre scenarioet er at vi ikke kan brødfø mer enn 3 milliarder i år 2100,” sier Petter Jenssen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelig universitet (NMBU), i et intervju til NRK (2010.) Samtidig anslår FN at verdens befolkning vil runde 9 milliarder allerede rundt år 2050. Dette regnestykket går  altså ikke opp.

Det er vanskelig å forutsi nøyaktig hvordan verdens totale forbruk kommer til å utvikle seg i fremtiden. Dag Hessen, professor ved universitetet i Oslo (UiO), anslår i en kronikk i Dagbladet (2011) at “peak fosfor” inntreffer om 30 år. Da når produksjonen et maksimum samtidig som etterspørselen fortsetter å stige. Økte gjødselpriser vil først og fremst ramme de fattigste landene, områder der behovet i utganspunktet er størst, og som også forventer den høyeste befolkningsveksten. Rike produsenter vil nok også måtte stramme inn, men her har det i større grad vært tradisjon for overgjødsling for å være på den sikre siden.

Gert Nygårdshaug utpeker i en kronikk i Aftenposten (2014) fosformangel som en av de tre mest umiddelbare truslene mot menneskeheten, i tillegg til klimaendringer og tap av artsmangfold. Disse er likevel bare symptomer på et underliggende problem, nemlig overbefolkning. Nygårdshaug spår massiv nød, sult og sott, med mindre det iverksettes fundamentale systemendringer.

Forekomst

Fosfor fosvinner ikke fra jordkloden. Som med annen materie inngår det i et kretsløp. Det er imidlertid et kretsløp som det tar lang tid å gjennomføre. Etter at fosfatene sedimenteres på havbunnen befinner de seg i de geologiske prosessers vold, og det tar millioner av år før det kan hentes opp i dagen igjen.

Fosforet i kunstgjødselet foreligger som fosfater. Råstoffet til fosfater er mineralgruppen apatitt som utvinnes ved gruvedrift. 5 land kontrollerer nærmere 90% av alle reservene. Marokko sitter alene på 75%, men gruvedrift i Vest-Sahara er særdeles kontroversiell, og mange land forbyr handel med fosfater fra det okkuperte området. USA og Kina sitter også på betydelige reserver. USA forventes i større grad å bli avhengig av import, mens Kina vernet om sitt fosfor ved å innføre toll på eksport i 2008. Letteler i avgiftsregimet er imidlertid på trappene grunnet akkumulering av fosfatlagre innenlands.  Også Norge har tidligere hatt utvinning av apatitt. I en rapport fra januar 2013 anslår Norges geologiske undersøkelse (NGU) verdien av de påviste norske apatittforekomster til 73.9 milliarder kroner, en verdi som riktignok bygger på en rekke antagelser.

Verdens forbruk av fosfatstein ligger på 150-200 millioner tonn, mens reserveanslagene varierer mellom 60.000-70.000 millioner tonn, avhengig av hvilke kilder man velger å stole på. Dette skulle gi et vindu på 300-500 år med fortsatt utvinning av fosfat, forutsatt ingen dramatiske endringer i forhold til dagens situasjon. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til estimatene, ettersom de baserer seg på innrapporterte data med varierende grad av etterrettelighet. Produsenter kan ha økonomiske og strategiske motiver for å manipulere data. Mange forventer også en dramatisk økning i forbruket i takt med en voksende befolkning.

Ikke alle er enige i at vi risikerer å havne i fosfortrøbbel, og peker på at påviste reserver vil vare i flere hundre år, samtidig som det gjøres stadig nye funn. Et fungerende marked vil balansere tilbud og etterspørsel, og det er en flytende grense mellom utvinnbare reserver og ikke-utvinnbare ressurser. Forekomster som i dag ikke er funnet lønnsomme kan med stigende råvarepriser bli vurdert som lønnsomme. “Verken jeg eller mine barnebarn kommer til å merke noe til fosfatmangel”, forteller Terje Bakken (Yara) Teknisk Ukeblad, men unnlater å nevne sønnesønns sønn.

Tiltak

Det er flere gode grunner til å bli mer økonomisk med fosfor, uansett om ressursene varer i 50 eller 500 år. Mulige tiltak er gjengitt nedenfor:

  • Gjenvinning. Kloakk kan være en formidable kilde til fosfor. Når sanitærfasiliteter bygges ut i utviklingsland bør planlegging av infrastruktur for hensiktsmessig avfallshåndtering være en del av planleggingen. I Norge separeres kloakkslam i renseanlegg, og slammet kan føres tilbake til jordsmonnet, i første rekke som jordforbedringsmiddel. Selv om dette slammet er rikt på fosfor er ikke alt tilgjengelig for planter. Bioforsk har et forskningsprosjekt med fokus på plantetilgjengelig fosfor i avløpsslam.
  • Omlegging til vegetariansk kosthold. Plantebasert kosthold vil kreve mindre mindre fosfor å produsere i forhold til kjøtt.
  • Effektivisering av industri. Analyser viser at så mye som 80% av fosforet som utvinnes til matproduksjon går tapt før det i det hele tatt havner på middagstallerkenen. Det dreier seg i hovedsak om svinn i produksjons- eller transportledd, jorderosjon, avrenning, samt tap som vegetabilsk og animalsk avfall. En innstramming kan bidra til at reservene vil kunne vare lenger.
  • Redusere gjødsling. Noen steder i Norge har jordsmonnet så høy fosforstatus at det slett ikke er behov for å tilføre mer. Dette gjelder områder med høy husdyrtetthet, som Jæren. Ved overgjødsling havner fosfater og nitrater i elver og vassdrag. I Norge har gjødselanbefalingene blitt redusert de siste årene etter flere tiår med overgjødsling og resulterende algeproblematikk, og det er mulig de vil bli redusert igjen. 8000 tonn fosfor tilføres norsk jord hvert år gjennom mineralgjødsel. Dette er under en tredjedel av toppårene rundt 1980, og lavere enn forbruket på 1950-tallet ved begynnelsen av den grønne revolusjon.

 

[thumbs-rating-buttons]