Tro og overtro i Afrika

En mann hopper på tro-tro fra Kumasi til Cape Coast i Ghana. Høflig. Blid. Han hilser på passasjerene og begynner å snakke. Språket er fremmed, men jeg forstår budskapet. Han er en pastor, en lekpredikant. Han har kommet for å velsigne reisen vår slik at vi skal komme trygt fram. Etter å ha snakket i 15-20 minutter er det tid for kollekt. Alle gir litt. Jeg gir ingenting. De andre passasjerene skuler. Ønsker jeg kanskje ikke at vi skal komme trygt fram? Eller er jeg bare en gnien snylter som gambler på at de andre passasjerenes donasjon er tilstrekkelig?

Etter en lang tur kommer vi frem til Cape Coast. Trygt, og uten uhell. Men akkurat det var vel ikke min fortjeneste?

 Troens kontinent

Korsets byrde.
Korsets byrde.

På dagen 20 år siden Sør-Afrikas første frie valg tvitrer @winniemandela: “Freedom of religion and being able to go to the church of our choice, and to publicly acknowledge what faith you practice. ” Afrika er er kontinent av troende. 1 milliard afrikanere søker til en eller annen form for religion for håp, trøst og frelse. For de mange mennesker som lever uten tilgang til adekvate helsetjenester, er dessuten presten eller sjamanen den eneste mulighet til behandling av sykdommer. “Doctors treat, God heals,” som man sier. I Vest-Afrika har pastorene, predikantene og profetene gode levevilkår. Noen få av dem er store stjerner og har blitt søkkrike, men i sjiktet under de heteste superpastorene er det mange som lever av å spre det gode ord. “Fremtiden er religiøs,” skriver Jørn Lemvik. Det er det sekulære Norge som er unntaket, og vi er religiøse analfabeter. I store deler av verden er det religion som rår grunnen. “Sometimes religion is a major obstacle,” sa Gro. Hadde hun rett? Kan religionen også være en byrde for den jevne afrikaner og til hinder for et anstendig jordisk liv?

Den hvite manns byrde

Afrika var eksponert for både europeisk og arabisk innflytelse i pre-kolonial tid. Mens araberne forserte Sahara med sine kameler, rundet europeerne Vest-Afrika sjøveien for første gang omkring år 1500. Mellom kyst og ørken dannet regnskogen en naturlig barriere som var praktisk talt ugjennomtrengelig for et kavaleri. Mangel på veier og infrastruktur var en åpenbar årsak, men like viktig var tse-tse-fluen, som har gode levevilkår i Sahel-beltet mellom Sahara og regnskogen. Tse-tse-fluen er bærer av Trypanosoma-parasitter som forårsaker dødelig sovesyke blant folk og fe den dag i dag. Slike naturgitte betingelser kan forklare hvorfor religionskartet ser ut som det gjør, med muslimsk dominans nord på kontinentet og kristendom i sør.

Slavehandelen og den påfølgende koloniseringen av Afrika dreide seg om å sikre forsyningen av afrikanske ressurser til kolonimaktene. Først gull, deretter slaver, og endelig palmeolje for å slukke Vestens drivstofftørst under den industrielle revolusjon. For å rettferdiggjøre koloniseringen på slutten av 1800-tallet ble det tegnet et bilde av afrikanere som primitive og barbariske. Den hvite manns byrde, skrev Rudyard Kipling; det var kolonimaktens plikt å sende sine unge menn til koloniene for å temme og sivilisere de innfødte. Slik ble koloniseringen rettferdiggjort nærmest som en humanitær intervensjon utøvet av barmhjertighet. Og selv om kolonimaktenes fysiske tilstedeværelse i Afrika aldri var særlig stor målt i personell, satte de spor som var synlige lenge etter at de hadde trukket seg tilbake på slutten av 1950-tallet. Dette gjaldt kultur, politikk, språk. Og kristendom.

Misjon og fusjon

Min tidligere lærerkollega i Ghana, en pinsevenn, uttrykte stor bitterhet over hvordan Afrikas elendighet i stor grad skyldes europeernes rovdrift på ressurser, mineraler, slaver og energi. Samtidig var han meget takknemlig for misjonærenes innsats som gjorde at kristendommen hadde slått rot i landet. Dette var et paradoks han selv var klar over. Uten vestlige misjonærer hadde det heller ikke vært noen kristendom.

Misjonærenes innflytelse var politisk, kulturell og religiøs, men deres betydning varierte fra koloni til koloni. I det sekulære Frankrikes kolonier var for eksempel skolegang og opplæring statens anliggende, og undervisningen skjedde på fransk. I de britiske kolonier med indirekte styre var det kirker og misjonærer som i stor grad drev skolene. Undervisningen foregikk på det lokale språk, delvis av idealisme, men også for forkynnelsens skyld.

Kristningen hadde stor suksess. Troen på et opphøyd og allmektig vesen, åndeverden og kommunikasjon mellom åndene og den fysisk verden via et medium er elementer som går igjen i mange afrikanske naturreligioner. Konseptet med den bibelske treenighet var derfor ikke vanskelig å selge inn hos allerede holistiske kulturer. Det foregikk imidlertid en “afrikanisering” av kristendommen på kontinentet. Noe av utviklingen stod misjonærer og kirke selv for ved å nærme seg lokale skikker og tradisjonell naturreligion. Men mye av tilpasningen skjedde ved at døpte afrikanere selv ble omreisende predikanter, evangelister og karismatiske pastorer. Disse snakket det lokale språk, og brukte gjerne liknelser fra det afrikanske dagligliv. De samlet på denne måten mange følgere, og flere hevdet at Gud talte gjennom dem. Denne profetismen hadde inspirasjon fra sionistiske kirker. Dette var en utvikling som misjonærene ikke hadde kontroll over. Etter at selvstendighetsbølgen hadde skylt over kontinentet på 1950- og 60-tallet anslår man at det fantes omtrent 6000 uavhengige afrikanske kirker med nesten 7 millioner medlemmer.

“To the priest, he’s the doctor. He can handle the shocks.”

Fetish priest i Ashanti-regionen, Ghana.
Fetish priest i Ashanti-regionen, Ghana.

Jeg har fortsatt til gode å møte en ikke-troende ghaneser, det være seg kristen eller muslim. Samtidig holder mange fast på elementer og ritualer som er typiske for de tradisjonelle naturreligioner. De søker råd hos fetisjprester, medisinmenn, som er medier mellom åndeverden og den fysiske verden. De tror på hekser, forbannelser og ånder som holder til i innsjøer, elver eller spesielle hellige bygninger (“shrines”). En nederlandsk bekjent startet opp et lite gjestegiveri på den ghanesiske landsbygden. Da bygningene stod ferdig, så hun seg nødt til å gjennomføre en tradisjonell innvielse med blant annet ofring av kyllinger, samt diverse andre ritualer for å blidgjøre åndene. Hun er ikke selv troende, men disse ritualene var viktig av psykososiale årsaker, slik at de ansatte skulle føle seg trygge. Slike eksempler på synkretisme, det at elementer fra kristendommen og naturreligioner har smeltet sammen, er ganske vanlig. I Ghana har enkelte kristne trossamfunn, spesielt pinsemenigheten, gått til krig mot utøvere av tradisjonell naturreligion. Slik svartekunst er djevelens verk, mener de.

Ofte vil sykdom tilskrives overnaturlige makter. Sykdommen kan for eksempel være en straff for å ha ertet på seg åndene, eller det kan være at noen har kastet en forbannelse over deg. En sykepleier i Oslo forteller meg om et møte med en nigeriansk prostituert som er smittet av HIV, men som nekter å godta at et virus er årsaken til plagene hun opplever. Hun var overbevist om at noen har kastet en forbannelse over henne, kanskje helt fra Nigeria. Dette vanskeliggjør selvsagt videre henvisning og behandling. Dersom en heks eller prest er skyld i sykdommen, kreves det vel også en heks eller prest for å kurere den?

Mentale lidelser i Ghana er tabubelagt. Det finnes svært få behandlingstilbud for psykisk syke i afrikanske land, og de få offentlige institusjonene som eksisterer har dårlige fasiliteter og mangelfull kompetanse blant helsepersonell. Ofte har lidelsene divergerende definisjoner i forhold til vestlig medisin. Epilepsi er for eksempel kategorisert som en psykisk lidelse i mange afrikanske land. De færreste har råd til å sende sine kjære til behandling. Mange blir derfor gjemt bort, og mange blir lenket fast slik at de ikke skal være til fare for seg selv eller andre. Berørte familier oppsøker alternative behandlere i den tro at disse kan drive ut ånder fra besatte personer. Det kan være medisinmenn eller kristne pastorer. Human Rights Watch har dokumentert graverende forhold ved noen av de mange bønneleirene i Ghana. Syke personer overlates til disse leirenes varetekt for å bli helbredet gjennom bønn. Her blir pasientene lenket fast, fysisk mishandlet og lever generelt under svært nedverdigende forhold.

Pastorindustri

Hvem som helst kan bli pastor i Ghana (selv har jeg holdt en preken; ikke dårlig for en agnostiker!) Pastorskoler er spredt over hele Vest-Afrika. Folk må ha et levebrød, og det er selvfølgelig ikke galt i seg selv å tjene penger. Jeg tviler heller ikke på at mange av pastorene/profetene er ærlige og føler et oppriktig kall, men denne industrien er en broket samlig flust av sjarlataner som kun er ute etter å tjene penger på fattige menneskers håp om et anstendig liv. Mange prester krever betaling før de i det hele tatt tar imot personer for konsultasjon. Korrupsjon og mangel på sterke institusjoner bidrar til at det er liten oversikt over inntektene til megakirkene, og det er liten grunn til å tro at skattepenger fra disse kirkene i særlig grad kommer samfunnet til gode.

Hva synes så folk om at profeter nyter godt av stor materiell rikdom, og dessuten ikke er spesielt opptatt av å skjule det? Jeg stiller spørsmålet til noen ghanesere jeg møter, og de uttrykker stort sett sympati og lojalitet for profetens sak. En svarer: “Selvsagt trenger profeten et godt hjem og et godt liv for å kunne gjøre en så god jobb som mulig. Dessuten trenger han en bil, kanskje to, for å kunne operere over et større område.” En annen gleder seg til at menigheten snart har nok penger til å starte opp en radiostasjon, for på den måten å kunne nå ut til et enda større publikum. I Nigeria stod jubelen i taket da det ble annonsert at presidenten i Christian Association of Nigeria hadde gått til anskaffelse av et 10-seters Bombadier/Challenger 601 privatfly.

 

"Dieu est grand." Nøkkelen til et godt liv?
“Dieu est grand.” Nøkkelen til et godt liv?

I Norge kan vi rynke litt på nesen over denne betalingsvilligheten til fattige afrikanere som strengt tatt burde ha bedre ting å bruke pengene sine på. Imidlertid er det fullstendig legitimt å ønske et bedre liv for seg selv og sin familie. I Norge “investerer” vi frivillig  3.6 milliarder kroner i lottokuponger hvert år nettopp av denne grunn. I Ghana kan profetene tilby et slikt håp. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av gruppepress. Min egen erfaring fra tro-tro i starten av denne artikkelen viser dette. Her er et annet eksempel fra den ghanesiske landsbygden: Under en adventist-gudstjeneste måtte en ung kvinne stå skolerett foran menigheten, mens pastoren hånet henne for de dyre klærne hun hadde, den nye vesken og de fine skoene. Hennes synd var at hun hadde ikke gitt penger under kollekten, og hun måtte forlate gudstjenesten i skam.

Kanskje viser dette hvordan dragningen mot det overnaturlige er et universelt trekk ved den menneskelige natur, og i kampen mellom fornuft og følelser er det ikke alltid fornuften som seirer. Religion i Afrika i høyeste grad er offentlig, mens i det sekulære Norge har liten plass i det offentlige rom. Troen blir privat greie, noe man dyrker og utvikler innenfor husets fire vegger. og det gir rom for individuelle variasjoner. I Norge går 100.000 på alternativmesse årlig , mens en halv million nordmenn benker seg foran fjernsynet for å se program som Åndenes makt.  Det finnes et marked for “slangeolje” både i Afrika og Norge, og dyktige selgere vet å tilpasse produktet sitt til kulturen de befinner seg i. I Ghana er denne innpakningen religion, i Norge en obskur blanding av ny-religiøsitet, alternativ medisin, og kvasi-vitenskap. Skal man for eksempel markedsføre Himalaya-salt kan man fremheve mystiske egenskaper ved produktet, en kraftig kosmisk energi, såkalte biofotoner. Med litt innsikt forstår man imidlertid at dette er bare sprøyt.

Man skal respektere andres tro. Mange av mine ghanesiske venner uttrykker bekymring over at jeg ikke går regelmessig i kirken. Jeg kunne valgt å følge ryggmargsrefleksen og gå i forsvarsposisjon for å forsvare mitt agnostiske livssyn, men jeg velger heller å tolke bekymringen som et tegn på omtanke. Derfor svarer jeg, som sant er, at jeg tror ikke det er så viktig hvor ofte man går i kirken. Det er mye viktigere hva man gjør og hvordan man lever mellom hver gudstjeneste. Og det står jeg for.

 

[thumbs-rating-buttons]

Jordens salt og verdens lys

Det dreier seg om Himalaya-salt. Det rosa saltet som ble dannet gjennom fordampning av urhavet for 250 millioner år siden, og som i dag kan anskaffes hos en kjøpmann nær deg. Himalaya-salt inneholder biofotoner skal vi tro flere forhandlere – “en enorm solenergi som fordampet havvannet i sin tid og som reaktiveres når det løses i vann“. Dette jordens salt og verdens lys skal visstnok være helsefremmende, og flere skribenter anbefaler en teskje saltvannsoppløsning daglig for tilskudd av mineraler og sporstoffer. Samtidig advarer de mot vanlig bordsalt, som er den reneste gift: “Dagens bordsalt har ingenting feles med det naturlige saltet. Vårt vanlige bordsalt er faktisk 97,5% natrium og 2,5% kjemikalier“[sic], kan vi lese på Carl Falck Trading. En del påstander å ta tak i for kjemikeren, med andre ord.

Sunt?

Salt er nødvendig for kroppen, så lenge det ikke blir for mye. Natrium fra saltet kan forårsake høyt blodtrykk. Derfor går offisielle kostholdsråd på å begrense inntaket av salt til 5 gram om dagen. Tilhengere av Himalaya-salt advarer også mot salt, men først og fremst mot den “vanlige” typen. “Salt er bra”, skriver Synnøve Sivertsen, “såfremt det er det riktige, sunne saltet”. Himalaya-salt påstås å være gunstig for helsen fordi det inneholder mindre natrium, mer kalium og en rekke andre mineraler, det er naturlig og har ligget beskyttet fra menneskelig forurensning under jordens overflate. Er det hold i disse påstandene?

Kjemisk sett er Himalaya-salt svært lik vanlig bordsalt. Begge består av 97-98% natriumklorid (NaCl). Dersom man fullstendig kutter ut bordsaltet og erstatter det med Himalaya-salt vil det altså ikke redusere inntaket av natrium overhodet. Hva så med andre mineraler, for eksempel kalium, også et stoff som kroppen trenger? Hvis vi forutsetter at saltet har et kaliuminnhold på 0.35 vektprosent, vil et inntak av 5 gram Himalaya-salt gi 17.5 mg kalium. Dette er under 1% av anbefalt daglig dose. Til sammenligning inneholder en enkelt banan over 20 ganger så mye. Himalaya-salt kan derfor ikke sies å være en betydelig kilde til kalium.

“Himalaya-salt inneholder alle jordens 84 naturlige mineraler og sporstoffer”. Noen har tydeligvis snakket sammen, ettersom nøyaktig denne formuleringen repeteres flere steder. Hvis utsagnet stemte ville det i så fall bety at saltet inneholder kvikksølv, bly, kadmium og tallium, i tillegg til andre eksotiske stoffer som knapt kan karakteriseres som essensielle.

Det er også spesielt at mange advarer mot vanlig salt pga. det høye natriuminnholdet, mens de samtidig anbefaler to teskjeer daglig av “vidunderkuren” Natron. Natron er natriumbikarbonat, NaHCO₃, som på massebasis består av over en fjerdel natrium. En kjapp beregning viser at dette strider mot offisielle råd for natrium: 2 teskjeer Natron tilsvarer omtrent 8 gram, hvorav drøyt 2 gram natrium. Dette er godt over anbefalt daglig dose, som for voksne er 1.5 gram, og da er ikke noe annet salt fra det ordinære kostholdet medregnet. Til alt overmål er natriumbikarbonat et E-stoff: E-500! Bare nevner det, alle dere med E-stoff-fobi.

Rent?

Himalaya-salt påstås å være verdens reneste salt fordi det er ubehandlet, uraffinert og rikt på naturlige mineraler, ikke bare NaCl. På den annen side markedsføres en annen type salt fra Himalaya, Tibetian White Halite Crystal Salt, som det reneste saltet i verden nettopp fordi det inneholder nesten bare NaCl (99.9%.) Da kan det være på sin plass å avklare hva som legges i begrepet renhet. I kjemisk forstand er renhet knyttet til hvor ensartet stoffet er. Rent gull blir ikke edlere jo høyere innehold av andre billigere metaller, uansett hvor naturlige de måtte være. Himalaya-saltets rosa farge skyldes jernoksid, en forurensning sett fra kjemikerens ståsted. Imidlertid trenger ikke slike urenheter være negativt, da disse kan tilføre produktet kompleksitet, dybde og særpreg.

Med renhet kan også forstås at stoffet ikke har vært eksponert for miljøforurensninger. Det hevdes at saltet ble dannet 250 millioner siden, før forurensninger fra menneskelig aktivitet eksisterte. Derfor må saltet være det reneste som finnes. Likevel leser vi på produktinformasjonen at “produktet kan inneholde spor av nøtter“, så helt rent er det altså ikke.

Biofotoner

Dette er ullent. Jeg sov nok i timen da de underviste biofotoner på kjemiskolen, men på Wikipedia finner man en snutt om temaet. Fotoner er altså altså lys, elektromagnetisk stråling, og “bio-” antyder dessuten at strålingen har et biologisk opphav. Hvordan så krystallene fra Himalaya-salt kan inneholde slike biofotoner fremstår som et mysterium, all den tid saltet er fullstendig dødt. Og kan saltet være sunt å spise dersom det gir deg stråling? Nettbutikken www.altshop.no (som også selger Himalaya-salt, med biofotoner) advarer jo mot hverdagsstråling som kroppen kontinuerlig utsettes for, stråling som “er svært skadelig, og som påvirker kroppens celler negativt.” Tilfeldigvis tilbyr de også en rekke produkter for deg som føler deg litt usikker på dette med stråling (Tips: spør en ekspert før du bruker penger på dette.)

Konklusjon

Look here, brother, who you jivin’ with that cosmik debris?

Frank Zappa – Cosmic Debris

Det kan være flere grunner til å kjøpe Himalaya-salt:

  • fordi du liker fargen.
  • fordi du liker smaken.
  • fordi du liker konsistensen.
  • fordi du fortjener det.

Det er imidlertid problematisk når det markedsføres som “det sunne saltet,” og at det fremsettes påstander som at det er umulig å spise for mye av det. Ikke kjøp saltet fordi det inneholder biofotoner eller fordi det er sunt. Bare tull. Himalaya-salt er heller ikke en betydelig kilde til verken kalium eller andre mineraler.

Apropos

Her er noen kommentarer hentet fra diverse nettsteder og diskusjonsforum fra folk som foretrekker Himalaya-salt. Kommenter gjerne!

  • Vanlig salt er behandlet ved voldsomt høye temperaturer, som gjør at næringsstoffene forsvinner.
  • Himalaya-salt inneholder naturlig jod, og ikke kjemisk tilsatt jod.
  • Jeg vil unngå å få i meg så mye klor.
  • Det sies også at Himalaya salt har medisinsk virkning på kroppen vår.
  • Himalaya-salt har blitt svært populært så vi kan regne med det komme mye forskning etterhvert, men foreløpig må vi forholde oss til de åpenlyse og logiske forskjellene mellom kjemisk renset bordsalt, og naturlig mineralrikt himalayasalt.
  • Det spesielle ved Himalayasalt er at mineralerne er bundet til saltkrystallene. I andre salttyper med mineraler, er saltkrystallene og mineralene atskilt fra hverandre
  • Jeg sier til mine barne at de ikke må glemme å salte maten godt.

[thumbs-rating-buttons]