Brønsj for den brave

But Mother was cremated. This means that she was put into a coffin and burnt and ground up and turned into ash and smoke. I do not know what happens to the ash and I couldn’t ask at the crematorium because I didn’t go to the funeral. But the smoke goes out of the chimney and into the air and sometimes I look up into the sky and I think that there are molecules of Mother up there, or in clouds over Africa or the Antarctic, or coming down as rain in the rainforests in Brazil, or in snow somewhere.

the curious incident of the dog in the night-time. Mark Haddon

Ville du servert larver? Til middag, lønsj, eller kanskje til og med brønsj for den brave. Ikke helt din kopp te, sier du? Ville du spist kjøtt fra husdyr som er fóret opp på proteinkonsentrat laget av fluelarver? En artikkel fra BBC beskriver hvordan forsøk med fluerøkting til dyrefórproduksjon har startet opp i Sør-Afrika. Med økende priser på korn og soya kan en slik næring se dagens lys før vi aner det, og industrielle aktører snuser allerede på muligheten for kommersialisering. Imidlertid må en del lovverk og reguleringer på plass både i EU og USA før det gis grønt lys. Dessuten må potensielt skeptiske konsumenter overbevises, men gründerne tror at ideen om bærekraftighet og “back-to-nature”-budskapet vil selge konseptet. At høna og egget fetes opp av insekter er kanskje ikke naturstridig, men hva med at oppdrettslaksen, biffen og sommerkotelettene blir produsert av fluelarver? Er det innafor?

Hva med at norske jorder gjødsles med behandlet kloakkslam, dvs. menneskelige ekskrementer? I dag tilføres kloakkslam bondens åker først og fremst som jordforbedringsmiddel, men slammet er rikt på næringsstoffer som planter potensielt kan benytte seg av for å vokse, blant annet fosfor. Ved å tilbakeføre næringsstoffer på denne måten reduseres også behovet for kunstgjødsel i landbruket. Innafor?

Forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet har funnet enzymer som er i stand til å bryte ned trestrukturen til fordøyelige karbohydrater. Det åpner muligheten for en helt ny generasjon kortreiste matråvarer, og kanskje vil en god gammeldags furu etterhvert kunne finne veien til middagstallerkenen i de tusen hjem. Og hvem påstår at trær ikke kan smake godt? Allerede i dag fremstilles vaniljearoma, vanilin, fra lignin, en bestanddel i trær. Men er det innafor?

Se bilder av noe av det som står på menyen i Ghana.

Verdens befolkning øker. I år 2050 vil vi være rundt 9 milliarder på denne kloden. Matproduksjonen må holde tritt dersom vi skal klare å brødfø samtlige. Det kan bety omfattende struktuelle endringer i hele produksjonslinjen. Logistikken må effektiviseres for å redusere matsvinnet, som er uakseptabelt høyt. Omlegging til et mer vegetabilsk kosthold synes uungåelig. FN har allerede luftet tanken om at vi bør spise mer insekter, men uttrykte samtidig nøkternhet med tanke på egen gjennomslagskraft. Kanskje tvinges vi til å manipulere det naturlige kretsløpet av næringsstoffer, for eksempel ved å la husdyrene konsumere fluelarver slik at vi slipper de følelsesmessige ubehagelighetene dette medfører. Kall det gjerne en reservasjonsrett. Eller vi kan eliminere ledd i næringskjeden ved å flytte kjøttproduksjonen inn i laboratoriet og overlate den jobben til ingeniørene. Verdens første lab-burger er allerede en realitet; kanskje står indrefileten for tur. Tennene løper ikke umiddelbart i vann når jeg ser bilde av denne burgeren, men noen av argumentene som presenteres er etter min mening tungtveiende, og bør i det minste skummes gjennom før man lar følelsene ta overhånd og avfeier hele greia.

Jordens materie går i kretsløp. Livets byggeklosser skifter eier på vei oppover i næringskjeden, inntil Moder Jord krever dem tilbake ved at organismen dør og går i oppløsning, naturens egen lutringsprosess. Fornuften forteller oss at molekylene i maten vi spiser allerede har vært innom mange organsimer før de ender opp i vår egen kropp. Med enkle forutsetninger (og ved å jukse litt) kan man for eksempel regne ut at ett glass vann inneholder molekyler av Jesu blod. Med en rasjonell tilnærming, er det da noen grunn til at følelsene stritter imot ved tanken på å spise kjøtt dyrket i laboratoriet dersom kvalitet og næringsinnhold viser seg ikke å stå tilbake for naturlige kjøttvarer? Vår skepsis mot å tukle for mye med skaperverket stikker dypt. Menneskenes inngrepen i naturen har ikke alltid lykkelig utgang, så skepsisen er berettiget, men er det følelsesmessige aspektet alene en gyldig grunn til å motsette seg endringer som kan vise seg nødvendige for å sikre overlevelse og en bærekraftig utvikling for alle? Vi får se.

Til slutt et lite apropos angående kretsløp. Den gode professor Fugelli deler noen tanker i VG som ihvertfall får meg til å se litt mindre høytidelig på legemets skjebne etter min egen bortgang:

“[Per Fugelli] forteller at han tenker at når han dør, går byggesteinene i kroppen hans, som for eksempel, molekyler og atomer, tilbake til universets fellesbank.

– Derfra hentes alt ut igjen og blir til helt nye skapninger. Kanskje en blomst, et tre eller en skarv på Røst. Det ville jeg likt.”

 

[thumbs-rating-buttons]

Fosforpredikantene

Grunnstoffet fosfor finnes i planter. Og dyr. Fosfor vokser på trær. Absolutt alt liv på kloden vår avhenger av dette elementet. Menneskekroppen består av drøyt 1 prosent fosfor; i skjelett, muskler, hud og hår, faktisk i hver eneste lille celle i kroppen. Fosfor får vi gjennom maten vi spiser, og det som kroppen kvitter seg med forsvinner med kloakken. Noe resirkulerer vi, mye ender sin ferd i de syv hav, fortynnet til homøopatiske konsentrasjoner og tapt for millioner av år, uten mulighet til og gjenvinnes. Vi erstatter det tapte med nytt materiale gjennom gruvedrift, men mengden tilgjengelig fosfor på planeten er begrenset, og verdens gruver tømmes gradvis for utvinnbar malm. Styrer vi mot en fosforkrise?

Knapphet

Fosfor er et av makronæringsstoffene som planter er avhengig av for å vokse. Stoffet er en viktig bestanddel i mineralgjødsel, spesielt i områder med lav fosforstatus i jordsmonnet. Konsekvensene av for lite er dårlige avlinger og redusert matproduksjon. 80-90% av fosforet som utvinnes på verdensbasis anvendes til matproduksjon, og det finnes ingen stoffer som kan erstatte det. Hva vil skje etterhvert som tilgangen på mineralet gradvis blir dårligere? “Det dystre scenarioet er at vi ikke kan brødfø mer enn 3 milliarder i år 2100,” sier Petter Jenssen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelig universitet (NMBU), i et intervju til NRK (2010.) Samtidig anslår FN at verdens befolkning vil runde 9 milliarder allerede rundt år 2050. Dette regnestykket går  altså ikke opp.

Det er vanskelig å forutsi nøyaktig hvordan verdens totale forbruk kommer til å utvikle seg i fremtiden. Dag Hessen, professor ved universitetet i Oslo (UiO), anslår i en kronikk i Dagbladet (2011) at “peak fosfor” inntreffer om 30 år. Da når produksjonen et maksimum samtidig som etterspørselen fortsetter å stige. Økte gjødselpriser vil først og fremst ramme de fattigste landene, områder der behovet i utganspunktet er størst, og som også forventer den høyeste befolkningsveksten. Rike produsenter vil nok også måtte stramme inn, men her har det i større grad vært tradisjon for overgjødsling for å være på den sikre siden.

Gert Nygårdshaug utpeker i en kronikk i Aftenposten (2014) fosformangel som en av de tre mest umiddelbare truslene mot menneskeheten, i tillegg til klimaendringer og tap av artsmangfold. Disse er likevel bare symptomer på et underliggende problem, nemlig overbefolkning. Nygårdshaug spår massiv nød, sult og sott, med mindre det iverksettes fundamentale systemendringer.

Forekomst

Fosfor fosvinner ikke fra jordkloden. Som med annen materie inngår det i et kretsløp. Det er imidlertid et kretsløp som det tar lang tid å gjennomføre. Etter at fosfatene sedimenteres på havbunnen befinner de seg i de geologiske prosessers vold, og det tar millioner av år før det kan hentes opp i dagen igjen.

Fosforet i kunstgjødselet foreligger som fosfater. Råstoffet til fosfater er mineralgruppen apatitt som utvinnes ved gruvedrift. 5 land kontrollerer nærmere 90% av alle reservene. Marokko sitter alene på 75%, men gruvedrift i Vest-Sahara er særdeles kontroversiell, og mange land forbyr handel med fosfater fra det okkuperte området. USA og Kina sitter også på betydelige reserver. USA forventes i større grad å bli avhengig av import, mens Kina vernet om sitt fosfor ved å innføre toll på eksport i 2008. Letteler i avgiftsregimet er imidlertid på trappene grunnet akkumulering av fosfatlagre innenlands.  Også Norge har tidligere hatt utvinning av apatitt. I en rapport fra januar 2013 anslår Norges geologiske undersøkelse (NGU) verdien av de påviste norske apatittforekomster til 73.9 milliarder kroner, en verdi som riktignok bygger på en rekke antagelser.

Verdens forbruk av fosfatstein ligger på 150-200 millioner tonn, mens reserveanslagene varierer mellom 60.000-70.000 millioner tonn, avhengig av hvilke kilder man velger å stole på. Dette skulle gi et vindu på 300-500 år med fortsatt utvinning av fosfat, forutsatt ingen dramatiske endringer i forhold til dagens situasjon. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til estimatene, ettersom de baserer seg på innrapporterte data med varierende grad av etterrettelighet. Produsenter kan ha økonomiske og strategiske motiver for å manipulere data. Mange forventer også en dramatisk økning i forbruket i takt med en voksende befolkning.

Ikke alle er enige i at vi risikerer å havne i fosfortrøbbel, og peker på at påviste reserver vil vare i flere hundre år, samtidig som det gjøres stadig nye funn. Et fungerende marked vil balansere tilbud og etterspørsel, og det er en flytende grense mellom utvinnbare reserver og ikke-utvinnbare ressurser. Forekomster som i dag ikke er funnet lønnsomme kan med stigende råvarepriser bli vurdert som lønnsomme. “Verken jeg eller mine barnebarn kommer til å merke noe til fosfatmangel”, forteller Terje Bakken (Yara) Teknisk Ukeblad, men unnlater å nevne sønnesønns sønn.

Tiltak

Det er flere gode grunner til å bli mer økonomisk med fosfor, uansett om ressursene varer i 50 eller 500 år. Mulige tiltak er gjengitt nedenfor:

  • Gjenvinning. Kloakk kan være en formidable kilde til fosfor. Når sanitærfasiliteter bygges ut i utviklingsland bør planlegging av infrastruktur for hensiktsmessig avfallshåndtering være en del av planleggingen. I Norge separeres kloakkslam i renseanlegg, og slammet kan føres tilbake til jordsmonnet, i første rekke som jordforbedringsmiddel. Selv om dette slammet er rikt på fosfor er ikke alt tilgjengelig for planter. Bioforsk har et forskningsprosjekt med fokus på plantetilgjengelig fosfor i avløpsslam.
  • Omlegging til vegetariansk kosthold. Plantebasert kosthold vil kreve mindre mindre fosfor å produsere i forhold til kjøtt.
  • Effektivisering av industri. Analyser viser at så mye som 80% av fosforet som utvinnes til matproduksjon går tapt før det i det hele tatt havner på middagstallerkenen. Det dreier seg i hovedsak om svinn i produksjons- eller transportledd, jorderosjon, avrenning, samt tap som vegetabilsk og animalsk avfall. En innstramming kan bidra til at reservene vil kunne vare lenger.
  • Redusere gjødsling. Noen steder i Norge har jordsmonnet så høy fosforstatus at det slett ikke er behov for å tilføre mer. Dette gjelder områder med høy husdyrtetthet, som Jæren. Ved overgjødsling havner fosfater og nitrater i elver og vassdrag. I Norge har gjødselanbefalingene blitt redusert de siste årene etter flere tiår med overgjødsling og resulterende algeproblematikk, og det er mulig de vil bli redusert igjen. 8000 tonn fosfor tilføres norsk jord hvert år gjennom mineralgjødsel. Dette er under en tredjedel av toppårene rundt 1980, og lavere enn forbruket på 1950-tallet ved begynnelsen av den grønne revolusjon.

 

[thumbs-rating-buttons]