Øl i fare – ble berget

Omkring år 1840 sank en skonnert i Østersjøen, like sør for Åland. Omstendighetene rundt forliset er ukjente, liksom farkostens navn, bestemmelsessted og dets siste kjente havn. Sommeren 2010 ble en del av lasten berget opp til overflaten fra 50 meters dyp. I tillegg til over 150 flasker champagne klarte dykkere å redde fem flasker med en øllignende substans fra skipsvraket.

I 170 år, helt siden Karl III Johan regjerte over Sverige og Norge, har disse edle dråper fått ligge uforstyrret på havets bunn. Skjønt, helt i fred har de ikke fått være. Selv om den baltiske havbunnen holder god kjøleskapstemperatur på rundt 4 °C, avslørte prøvesmakingen av ølet at drikkevarene ikke har unnsluppet tidens nådeløse tann. Geit, eddik og surmelk var nemlig flere ubehagelige karakteristikker ved dette brygget, et resultat av mikroorganismenes herjinger. Som om ikke det var nok, fantes det sterke indikasjoner på at sjøvann hadde trengt inn i flaskene.

Skjemt og utvannet øl til tross; drømmen om kunne å leske strupen med 170 år gammelt øl levde videre. Det ålandske mikrobryggeriet Stallhagen bestemte seg for å forsøke å gjenskape to av øltypene, og allierte seg med finske og tyske forskere. Ved hjelp av omfattende analyser og “reverse engineering” skulle man finne tilbake til de originale oppskriftene. Dette viste seg imidlertid lettere sagt enn gjort. Øl er et levende produkt der sammensetningen mer eller mindre er i kontinuerlig endring. Flaskenes innhold per dags dato trenger med andre ord ikke ha særlig mye til felles med det opprinnelige brygget, verken når det gjelder smak eller kjemisk sammensetning. Analysene avslørte at ølet inneholdt levende melkesyrebakterier, en indikasjon på at mikroorganismene har holdt det gående i fulle 170 år, helt frem til bergingstidspunktet.

For å gjenskape ølet måtte man først kartlegge den gjeldende sammensetningen ved hjelp av ulike analyser i laboratoriet. Deretter måtte man gjette seg tilbake til hvilke ingredienser det originale brygget inneholdt. Jeg sier “gjette”, for på mange måter blir forskerne tvunget til å gjøre nettopp det. Det er et utall mulige kjemiske og mikrobiologiske reaksjoner, avhengig av blant annet temperatur og hvorvidt luft har trengt inn i flaskene. Forskerne måtte derfor gjøre en god del antagelser i arbeidet sitt basert på hva man vet fra tidligere forskning om langtidslagring av øl.

I ølbrygging er det humle som gir ølet dets bitterhet. Bitterstoffene ekstraheres til den varme vørteren gjennom koking. Forskerne har i sitt analysearbeid sett etter nærmere 100 ulike bitterstoffer i vrak-ølet. Dette er stoffer som overføres fra humlen, men også biprodukter som dannes i løpet av aldringsprosessen. Funnene avdekket ny informasjon om bryggeprosessen. Sannsynligvis var humlen av det gode gamle slaget, det vil si rik på såkalte β-syrer. Dagens humlesorter inneholder mer α-syrer, noe som gir ølet en annen smaksprofil. Dessuten finnes det holdepunkter for å si at humlen ble tilsatt før eller tidlig i selve kokeprosessen. Dette har også innvirkning på aromaen i det ferdige brygget.

Under gjæring omdannes sukkerarter til alkohol og kullsyre, samt en del andre stoffer som bidrar til å gi ølet aroma. Det er slik at ulike typer gjær produserer ulike typer forbindelser, og alle disse bidrar ikke nødvendigvis til en god smaksopplevelse. En av de store utfordringene for den jevne brygger på 1800-tallet var å oppnå stabil kvalitet på ølet sitt. De hygieniske forhold var under enhver kritikk, og øl ble lett infisert. Han manglet et verktøy for å kontrollere gjærkulturen som ble brukt til gjæringen. Denne var ikke ensartet og hadde ofte innslag av villgjær.

Det var først rundt år 1880 Carlsberg-bryggeriet som det første i verden klarte å dyrke frem en ensartet gjærstamme. Inntil da leverte bryggeriene høyst varierende kvalitet, og flaks var en ikke helt ubetydelig faktor. For forskerne som skulle avsløre vrakølets hemmeligheter har mye av utfordringene vært å identifisere hvilke gjærtyper som har fått virke. Forskerne tror at gjæringen har skjedd ved overgjæring i åpne gjæringskar, noe som gjør brygget særlig utsatt for infeksjoner.

Fra den organiske kjemi kjenner vi til en gruppe stoffer som kalles estere. Mange av disse stoffene har en særpreget duft av frukt, for eksempel eple, banan, og pære. Estere dannes også under gjæring av øl, og stoffene bidrar til å gi øl aroma og fruktighet. Gjennom sine analyser fant forskerne at det opprinnelige vrakølet sannysnligvis hadde en fruktig karakter med aroma av epler og blomster.

Basert på analysene har innholdet i de to flaskene blitt gjenskapt. Foreløpig er det et nokså eksklusivt produkt som markedsføres som autentiske øl fra 1840-tallet. Hvor autentisk det er vil vi nok imidlertid aldri få vite. Tenk bare på alle de tusenvis av kjemiske forbindelser som bidrar til å gi ølet kompleksitet. Selv om en enkelt kjemisk forbindelse foreligger i konsentrasjoner som er lavere enn terskelen for hva mennesket er i stand til å smake, kan den likevel bidra med aroma ved at den virker i samspill med andre forbindelser. Kanskje like greit at vi må forholde oss til det moderne ølet, for selv om vi har aldri så romantiske forestillinger om det å gjenoppdage gamle oppskrifter og glemte ølsorter, er det mye som tyder på at verdens ølhunder aldri har hatt bedre kår enn i dag, ihvertfall med tanke på utvalg og kvalitet.

Litteratur:

Londesborough, J., Dresel, M.,Gibson, B., Juvonen, R., Holopainen, U., Mikkelson, A., Seppänen-Laakso, T., Viljanen, K., Virtanen, H., Wilpola, A., Hofmann, T., Wilhelmson, A., J. Agric. Food Chem. 2015, 63, 2525−2536.

[thumbs-rating-buttons]

Plastic fantastic

I Australia omdannes plastavfall nå til bensin, diesel og strøm i det som virker som en svært enkel kjemisk prosess.

Fra juni 2016 til juni 2017 kommer det australske selskapet til å produsere 49 millioner liter diesel og 16 millioner liter bensin fra plastikk. Drivstoffet skal være av en slik kvalitet at det tilfredstiller gjeldende krav.

Kritiske røster mener at vinninga går opp i spinninga, ettersom drivstoffproduksjonen forbruker plastavfall som ellers kunne ha blitt resirkulert og omdannet til nye plastgjenstander. Selskapet på sin side hevder at de i hovedsak bruker ikke-resirkulerbar plast. Jeg vet ikke. Hva tror du?

Plastisk operasjon

Sorteringssamfunnet

Innbyggerne i Lillehammer kommune begynte å kildesortere

Plast hører ikke hjemme henslengt ute i naturen.
Plast hører ikke hjemme henslengt ute i naturen.

søppel for over 20 år siden. Den gang hevdet onde tunger at det var liten vits i å sortere avfallet sitt; alt havnet uansett på den samme dynga. Dette har blitt tilbakevist av avfallsselskapet flere ganger, men det viser seg at overbevisningen er seiglivet; det er ikke mer enn et par uker siden forrige gang jeg hørte denne skepsisen omtalt. Mye tyder på at de nyutdannede miljøpsykologene fra Høgskolen i Lillehammer får nok å henge fingrene i når de skal røske opp i folks inngrodde holdninger til kildesortering.

En livsløpsanalyse viser at for hvert kilogram plast som blir materialgjenvunnet spares miljøet for 0.9 kg CO2-ekvivalenter. Årlig kaster norske husholdninger 90876 tonn plast. 25.2% av dette blir materialgjenvunnet, mens 69.7 blir energiutnyttet. Tallene viser at det altså er potensiale for forbedring når det gjelder mengden resirkulert plast. Imidlertid krever plastgjenvinning at man holder tunga rett i munnen. Når 10 tonn skal sorteres per time sier det seg selv at det stilles høye krav til sorteringsprosessen, både med tanke på kapasitet og kvalitet. I gamle dager ble plastene sortert manuelt, men nymotens teknologier har imidlertid gjort det mulig å automatisere dette arbeidet. La oss ta en kikk på dette.

Plastic fantastic

Plast er polymere forbindelser. På molekylært plan er disse stoffene bygget opp av enheter (monomer) som er bundet sammen til lange molekylkjeder. Forskjellige typer plast kan bestå av ulike monomerer som gir materialet dets egenskaper. Dersom byggestenen er etylen vil plasten kalles polyetylen, propylen danner polypropylen osv. Egenskapene til plasten er imidlertid også avhengig av hvordan de lange molekylene er pakket sammen. Dersom det er forholdsvis rette molekyler vil de kunne stables tett sammen, og vi har en plast med høy tetthet. Dersom polymeren derimot har mange forgreninger vil molekylstrukturen ligne mer på sprikende staur, og det er vanskelig å få dem til å ligge tettpakket. Vi har dermed en plast av lavere tetthet.

Råstoffene til noen av de vanligste plastypene er såkalte olefiner, hovedsakelig etylen (eten) og propylen (propen). Olefiner fremstilles i stor skala fra naturgass eller fra en annen petroleumfraksjon, nafta. Det finnes også et annet råmateriale som kan vise seg å bli et viktig råstoff i plastproduksjonen i fremtiden, metanol. Metanol kan fremstilles fra naturgass eller kull. Kina ønsker å sikre tilgangen til metanol i årene som kommer, både ved å øke import fra USA, og ved å bygge nye kullkraftverk. På denne måten kan landet fortsette å forsyne verden med ekte kinesisk plast av den edleste kvalitet. Det har seg nemlig slik at den beste plasten er den som kommer direkte fra plastfabrikken. Produsentene har veldig god kontroll på materialets egenskaper. For resirkulert plast er det imidlertid slik at kvaliteten forringes for hver gjenvinningssyklus som materialet gjennomgår.

Plasten som skal resirkuleres kvernes opp i mindre biter før den vaskes, tørkes, smeltes, formes og omsettes som granulat. Før denne prosessen starter opp, er det svært viktig at plasttypene har blitt riktig sortert. På samme måte som at olje og vann er ikke blandbare, vil heller ikke smelten fra ulike typer plast være blandbare med hverandre. Når urene materialer støpes om, vil forurensningene separeres ut i egne faser med dannelse av interne grenseflater. En slik manglende ensartethet vil påvirke de mekaniske egenskapene negativt. En dårlig plastsortering vil derfor føre til dårligere kvalitet på det resirkulerte materialet.

Sortering med stråling

I dag foregår mye av plastsorteringen automatisk ved hjelp av spektroskopiske metoder. Prinsippet for spektroskopisk karakterisering er at objektet man vil studere bestråles med elektromagnetisk energi, og sensorer registrerer hvordan objektet responderer. I kjemilaboratoriet finnes det for eksempel instrumenter for ultrafiolett eller røntgenstråling. I plastsorteringsøyemed er spesielt nærinfrarød-området (NIR) i det elektromagnetiske spekteret relevant. Dette er den delen av det infrarøde bølgelengdeintervallet som ligger nærmest synlig lys, og som gir mulighet til å gjenkjenne forskjellige plasttyper. Norske Tomra er kjent som leverandør av panteautomater, men selskapet har også utviklet metodikk for plastsortering basert på NIR-spektroskopi. Prosessen går ut på at det usorterte avfallet fordeles jevnt på et samlebånd på vei mot strålingsenheten, akkurat som kyr på vei til slaktebenken. Søppelbitene blir så bestrålt med NIR-stråling, og den reflekterte strålingen registreres av sensorer som kan fastslå hva slags type plastmateriale det er snakk om. En pneumatisk reguleringsenhet med et intrikat system av dyser sørger for at plastbiten blåses vekk fra samlebåndet og til slutt havner i riktig bås. Tomra-modellen som er i bruk på ROAS IKS på Romerike er i stand til å sortere 5 ulike typer plast.

NIR-spektroskopi har imidlertid sine begrensninger. Prosedyren kan ikke håndtere sort plast. Videre er det utfordringer knyttet til avfall som består av flere ulike plasttyper. Dessuten tar den ikke hensyn til additiver, det vil si kjemikalier som er tilsatt plasten som farge, myknere etc. Disse stoffene kan ende opp i det ferdige resirkulerte plasten, og bidra til å redusere kvaliteten.

Nå har tyske forskere funnet en ny metode å sortere plastavfall basert på fluorescens. Jeg vet ikke om jeg helt liker denne metoden. Les og døm selv.

Kanskje vi skal sette vår lit til bioplast, som er i vinden for tiden. Bioplast blir også tema for neste artikkel her på vagavigi.no, så stay tuned, som dæm si.

[thumbs-rating-buttons]

Vedrørende trespritens fortreffelighet

Frykter du å bli oppfattet som en lettvekter når du beveger deg ute i selskapslivet? Drømmer du om å høste anerkjennelse og beundring ved å øse av din kunnskap i sosiale lag? Ta et skritt på veien, og bli litt klokere ved å lese denne artikkelen om metanol.

 

Metanol i solnedgang. Riktignok er dette et glass vann, men det kunne like gjerne vært metanol; stoffene ser helt like ut.
Metanol i solnedgang. Riktignok er dette bare et glass vann, men det kunne like gjerne vært metanol; stoffene ser helt like ut, og har nesten lik brytningsindeks!

Metanol (kjemisk formel: CH3OH) er det samme som tresprit. Metanol er det minste medlemmet av alkoholfamilien, og den mannevonde lillesøsteren til etanol. Disse to må ikke forveksles, for mens etanol er noe som enkelte av oss av og til nyter i lystige lag, er metanol noe man absolutt ikke skal meske seg med; stoffet er fryktelig farlig. Termen tresprit stammer fra tidligere tider, da metanol ble tilvirket ved tørrdestillasjon av tre. Også i fremtiden kan biomasse bli et mulig råstoff for bærekraftig metanolproduksjon, men per i dag fremstilles kjemikaliet hovedsakelig av naturgass, og til en viss grad kull. I Norge produserer Statoils anlegg på Tjeldbergodden omlag 900.000 tonn metanol årlig. I 2013 var den globale etterspørselen drøyt 60 millioner tonn, og i løpet av en tiårsperiode forventes dette å øke til over 100 millioner tonn. Hva er det som gjør denne kjemiske forbindelsen så ettertraktet?

Metanol er forholdsvis enkelt å produsere fra en billig og lett tilgjengelig råvare. I USA ser metanolindustrien ut til å få en ny vår. Stengte fabrikker starter opp igjen sin produksjon, samtidig som nye metanolanlegg popper opp som paddehatter. Denne utviklingen skyldes i hovedsak to forhold. For det første ser etterspørselen etter metanol ut til å øke voldsomt i Kina i årene som kommer. Kinas tørst etter metanol kommer av at landet skriker etter et råmateriale til olefiner (alkener), som er plastråstoff. En forholdsvis nymotens teknologi gjør det mulig å omdanne metanol til nettopp slike olefiner. Prosessen kalles MTO (methanol-to-olefins), og er faktisk ikke så rent lite norsk. På 1990-tallet ledet Norsk Hydro an i utviklingen av denne teknologien, som hittil har blitt ansett som “en nisjeprosess”,  men som altså kan bidra til å redde kineserne fra metanoltørstedøden. Den andre årsaken til at metanolindustrien synes å gå en lys fremtid i møte, er skifergassrevolusjonen, som har ført til en dramatisk reduksjon i prisen på naturgass i USA. Ny teknologi har gjort det lønnsomt å utvinne og prosessere gassforekomster som tidligere har blitt vurdert som utilgjengelig. For noen år siden trodde man at USA måtte importere naturgass i stor skala post-2020, men nå forventes det i stedet at USA vil bli eksportør av gass. Det estimeres at om lag halvparten av landets naturgassproduksjon vil komme fra skifergass i 2035. Denne utviklingen har ført til at kinesiske investorer spiller en ikke så helt liten rolle i revitaliseringen av den amerikanske metanolindustri, med forventninger om eksport tilbake til Kina.

Skifergassproduksjonen er ikke ukontroversiell. Som med alle andre fossile ressurser vil bruk av skifergass medføre utslipp av CO2, men i tillegg følger det med en hel rekke andre bekymringer i forhold til utvinning av naturgass fra konvensjonelle kilder. Metoden som brukes i produksjonen av skifergass kalles fracking. Denne teknikken innebærer å pumpe en blanding som består av vann, kjemikalier og sand inn i brønnen under høyt trykk. Dette fører til sprekkdannelse i skiferen som gassen kan sive ut gjennom. Fracking innebærer en risiko for at kjemikalier skal sive ut i grunnvannet, og dermed utsette befolkningen for giftige stoffer. Videre hevdes det at produksjonsmetoden forårsaker betydelige lekkasjer av drivhusgassen metan ut til atmosfæren. Det rettes dessuten kritikk mot det høye vannforbruket i prosesseringen. Når gassfeltene ligger i karrige områder som gjennomgår hyppige tørkeperioder, vil en omfattende utvinning av skifergass kunne føre til en ekstrabelastning på allerede hardt pressede vannressurser. På grunn av alle bekymringene forbundet med produksjonsmetoden har man i Europa regulert fracking i varierende grad, og enkelte land har innført forbud til tross for at de har påvist skifergassressurser innenfor rikets grenser.

Metanol er en veldig fleksibel forbindelse i den forstand at stoffet har mange anvendelsesområder innen den petrokjemiske industri. Vi har allerede sett at stoffet kan brukes til produksjon av olefiner, som er utgangsmaterialet for plastproduksjon. Metanol er et energirikt molekyl. Dette utnytter man når stoffet anvendes som drivstoff og energibærer. Metanol har et oktantall på 114, og forbindelsen kan brukes direkte som drivstoff i modifiserte bilmotorer, eller som tilsetningsstoff i bensin. I henhold til direktiv 2009/30/EC er det tillatt å blande inn 3% metanol i bensin i Europa. USA er noe mer tilbakeholdne, trolig for å verne om sin store maisbaserte etanolindustri. Vi skal huske på at etanol og metanol er nære slektninger; begge er alkoholer, og de to stoffene har mange av de samme anvendelsene. Metanol kan også risikere å ende opp i dieseltanken, men da må forbindelsen først konverteres til dimetyleter, DME. Alternativt kan metanol brukes til produksjon av biodiesel. (Les mer om hvordan man lager biodiesel fra alger.)

Henger du fortsatt med? Jeg kunne ramse opp mange flere anvendelser, synteseruter, etc., men frykter da at innholdet blir i overkant teknisk for den jevne vagavigi-leser. Jeg oppfordrer heller den interesserte til å klikke seg inn på noen av linkene i denne artikkelen. Jeg tror uansett at du nå burde ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne forbløffe dine bekjentskaper ved neste sammenkomst. Og det var jo hele poenget. Tross alt.

 

[thumbs-rating-buttons]

Alger – det gusjegrønne gull

Alger er ikke noe vi folk flest nødvendigvis liker, med mindre man er supermat-entusiast. For mye alger i vannet kan forpeste innsjøer, drepe fisk, forgifte sjømat. Likevel har jeg tenkt å slå et slag for denne grønne materie som kan vise seg å spille en viktig rolle i utviklingen av et nytt, miljøvennlig biodrivstoff.

Alger er rikt på oljer, såkalte triglyserider, som er utgangsmaterialet for biodiesel. Det å produsere biodiesel av triglyserider er en forholdsvis smal sak for den durkdrevne kjemiker. Man trenger bare å blande oljen med passende mengder alkohol og lut, og la det putre ved riktig temperatur. Et problem ved denne fremstillingsmetoden er imidlertid at det dannes store mengder av biproduktet glyserol. Glyserol er ikke skummelt i seg selv, men markedet for dette stoffet er begrenset, og man får rett og slett ikke solgt det for en anstendig penge. Det forskes på nye teknologier som enkelt og effektivt kan omdanne glyserol til verdifulle kjemikalier eller anvendelige mellomprodukt, men så langt har det ikke vært noe gjennombrudd.

Nå melder imidlertid NY Times at amerikanerne funnet en ny metode for drivstoffproduksjon fra alger. Metoden skiller seg fundamentalt fra den som er beskrevet ovenfor, og ikke minst er det interessant å lese hvordan de har tenkt å få fart på algeveksten. De blander nemlig kloakk inn i bassenget sammen med algene. Hvor mange ganger har vi ikke fått høre at vi må kutte ut fosfater i vaskemidlene, fordi det kan føre til algeoppblomstring (dessuten har verden begrensede fosforreserver, men det er en annen sak)? I denne prosessen skjer akkurat dette. Kloakk er rikt på deilige næringssalter som algene kan fråtse i, blant annet fosfater og nitrater. Algene blir deretter utsatt for ugjestmilde prosessbetingelser: nærmere 300 °C og drøyt 200 bar trykk. Dette er nok til å bryte ned strukturen av den biologiske massen, og det resulterende produktet blir en slags bio-olje. Problemet med slike oljer er at de inneholder en del forurensninger. Vi skal huske på at planter består av en god del nitrogen, svovel, metaller, og disse vil jo ikke forsvinne, men bli værende i væskefasen. Derfor må bio-oljen videre raffineres, og dette kan gjøres i en standard raffineriprosess som kalles hydrotreating. Det ferdige produktet er en diesel som visstnok oppfyller alle kvalitetsakrav.

I utgangspunktet liker jeg konseptet. Smarte prosesser og integrerte løsninger som utfører flere viktige oppgaver på en gang: kloakkrensing, gjødselproduksjon og biodrivstoffremstilling. Det reneste Kinder-egget, med andre ord. Likevel er jeg ikke ubetinget optimist. Noe skurrer. Kan det være den lille detaljen med hydrogenbehandling av oljen? Skal oljen transporteres til et raffineri for og oppgraderes der? I så fall må logistikken på plass. Eller hva med CO₂, en viktig  del av fotosyntesen. Skal dette tilføres prosessen? Hvem skal i så fall være leverandør? Hva med krav til lokalsering av et slikt anlegg? I nærhet av kommunalt renseanlegg, men samtidig nærhet til annen industri for å kunne benytte seg av spillvarme, CO₂ osv. Alt i alt er det litt for mye som skal klaffe til at jeg erklærer dette som en ubetinget suksess. Men for all del.

 

[thumbs-rating-buttons]

Fosforpredikantene

Grunnstoffet fosfor finnes i planter. Og dyr. Fosfor vokser på trær. Absolutt alt liv på kloden vår avhenger av dette elementet. Menneskekroppen består av drøyt 1 prosent fosfor; i skjelett, muskler, hud og hår, faktisk i hver eneste lille celle i kroppen. Fosfor får vi gjennom maten vi spiser, og det som kroppen kvitter seg med forsvinner med kloakken. Noe resirkulerer vi, mye ender sin ferd i de syv hav, fortynnet til homøopatiske konsentrasjoner og tapt for millioner av år, uten mulighet til og gjenvinnes. Vi erstatter det tapte med nytt materiale gjennom gruvedrift, men mengden tilgjengelig fosfor på planeten er begrenset, og verdens gruver tømmes gradvis for utvinnbar malm. Styrer vi mot en fosforkrise?

Knapphet

Fosfor er et av makronæringsstoffene som planter er avhengig av for å vokse. Stoffet er en viktig bestanddel i mineralgjødsel, spesielt i områder med lav fosforstatus i jordsmonnet. Konsekvensene av for lite er dårlige avlinger og redusert matproduksjon. 80-90% av fosforet som utvinnes på verdensbasis anvendes til matproduksjon, og det finnes ingen stoffer som kan erstatte det. Hva vil skje etterhvert som tilgangen på mineralet gradvis blir dårligere? “Det dystre scenarioet er at vi ikke kan brødfø mer enn 3 milliarder i år 2100,” sier Petter Jenssen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelig universitet (NMBU), i et intervju til NRK (2010.) Samtidig anslår FN at verdens befolkning vil runde 9 milliarder allerede rundt år 2050. Dette regnestykket går  altså ikke opp.

Det er vanskelig å forutsi nøyaktig hvordan verdens totale forbruk kommer til å utvikle seg i fremtiden. Dag Hessen, professor ved universitetet i Oslo (UiO), anslår i en kronikk i Dagbladet (2011) at “peak fosfor” inntreffer om 30 år. Da når produksjonen et maksimum samtidig som etterspørselen fortsetter å stige. Økte gjødselpriser vil først og fremst ramme de fattigste landene, områder der behovet i utganspunktet er størst, og som også forventer den høyeste befolkningsveksten. Rike produsenter vil nok også måtte stramme inn, men her har det i større grad vært tradisjon for overgjødsling for å være på den sikre siden.

Gert Nygårdshaug utpeker i en kronikk i Aftenposten (2014) fosformangel som en av de tre mest umiddelbare truslene mot menneskeheten, i tillegg til klimaendringer og tap av artsmangfold. Disse er likevel bare symptomer på et underliggende problem, nemlig overbefolkning. Nygårdshaug spår massiv nød, sult og sott, med mindre det iverksettes fundamentale systemendringer.

Forekomst

Fosfor fosvinner ikke fra jordkloden. Som med annen materie inngår det i et kretsløp. Det er imidlertid et kretsløp som det tar lang tid å gjennomføre. Etter at fosfatene sedimenteres på havbunnen befinner de seg i de geologiske prosessers vold, og det tar millioner av år før det kan hentes opp i dagen igjen.

Fosforet i kunstgjødselet foreligger som fosfater. Råstoffet til fosfater er mineralgruppen apatitt som utvinnes ved gruvedrift. 5 land kontrollerer nærmere 90% av alle reservene. Marokko sitter alene på 75%, men gruvedrift i Vest-Sahara er særdeles kontroversiell, og mange land forbyr handel med fosfater fra det okkuperte området. USA og Kina sitter også på betydelige reserver. USA forventes i større grad å bli avhengig av import, mens Kina vernet om sitt fosfor ved å innføre toll på eksport i 2008. Letteler i avgiftsregimet er imidlertid på trappene grunnet akkumulering av fosfatlagre innenlands.  Også Norge har tidligere hatt utvinning av apatitt. I en rapport fra januar 2013 anslår Norges geologiske undersøkelse (NGU) verdien av de påviste norske apatittforekomster til 73.9 milliarder kroner, en verdi som riktignok bygger på en rekke antagelser.

Verdens forbruk av fosfatstein ligger på 150-200 millioner tonn, mens reserveanslagene varierer mellom 60.000-70.000 millioner tonn, avhengig av hvilke kilder man velger å stole på. Dette skulle gi et vindu på 300-500 år med fortsatt utvinning av fosfat, forutsatt ingen dramatiske endringer i forhold til dagens situasjon. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til estimatene, ettersom de baserer seg på innrapporterte data med varierende grad av etterrettelighet. Produsenter kan ha økonomiske og strategiske motiver for å manipulere data. Mange forventer også en dramatisk økning i forbruket i takt med en voksende befolkning.

Ikke alle er enige i at vi risikerer å havne i fosfortrøbbel, og peker på at påviste reserver vil vare i flere hundre år, samtidig som det gjøres stadig nye funn. Et fungerende marked vil balansere tilbud og etterspørsel, og det er en flytende grense mellom utvinnbare reserver og ikke-utvinnbare ressurser. Forekomster som i dag ikke er funnet lønnsomme kan med stigende råvarepriser bli vurdert som lønnsomme. “Verken jeg eller mine barnebarn kommer til å merke noe til fosfatmangel”, forteller Terje Bakken (Yara) Teknisk Ukeblad, men unnlater å nevne sønnesønns sønn.

Tiltak

Det er flere gode grunner til å bli mer økonomisk med fosfor, uansett om ressursene varer i 50 eller 500 år. Mulige tiltak er gjengitt nedenfor:

  • Gjenvinning. Kloakk kan være en formidable kilde til fosfor. Når sanitærfasiliteter bygges ut i utviklingsland bør planlegging av infrastruktur for hensiktsmessig avfallshåndtering være en del av planleggingen. I Norge separeres kloakkslam i renseanlegg, og slammet kan føres tilbake til jordsmonnet, i første rekke som jordforbedringsmiddel. Selv om dette slammet er rikt på fosfor er ikke alt tilgjengelig for planter. Bioforsk har et forskningsprosjekt med fokus på plantetilgjengelig fosfor i avløpsslam.
  • Omlegging til vegetariansk kosthold. Plantebasert kosthold vil kreve mindre mindre fosfor å produsere i forhold til kjøtt.
  • Effektivisering av industri. Analyser viser at så mye som 80% av fosforet som utvinnes til matproduksjon går tapt før det i det hele tatt havner på middagstallerkenen. Det dreier seg i hovedsak om svinn i produksjons- eller transportledd, jorderosjon, avrenning, samt tap som vegetabilsk og animalsk avfall. En innstramming kan bidra til at reservene vil kunne vare lenger.
  • Redusere gjødsling. Noen steder i Norge har jordsmonnet så høy fosforstatus at det slett ikke er behov for å tilføre mer. Dette gjelder områder med høy husdyrtetthet, som Jæren. Ved overgjødsling havner fosfater og nitrater i elver og vassdrag. I Norge har gjødselanbefalingene blitt redusert de siste årene etter flere tiår med overgjødsling og resulterende algeproblematikk, og det er mulig de vil bli redusert igjen. 8000 tonn fosfor tilføres norsk jord hvert år gjennom mineralgjødsel. Dette er under en tredjedel av toppårene rundt 1980, og lavere enn forbruket på 1950-tallet ved begynnelsen av den grønne revolusjon.

 

[thumbs-rating-buttons]

Jordens salt og verdens lys

Det dreier seg om Himalaya-salt. Det rosa saltet som ble dannet gjennom fordampning av urhavet for 250 millioner år siden, og som i dag kan anskaffes hos en kjøpmann nær deg. Himalaya-salt inneholder biofotoner skal vi tro flere forhandlere – “en enorm solenergi som fordampet havvannet i sin tid og som reaktiveres når det løses i vann“. Dette jordens salt og verdens lys skal visstnok være helsefremmende, og flere skribenter anbefaler en teskje saltvannsoppløsning daglig for tilskudd av mineraler og sporstoffer. Samtidig advarer de mot vanlig bordsalt, som er den reneste gift: “Dagens bordsalt har ingenting feles med det naturlige saltet. Vårt vanlige bordsalt er faktisk 97,5% natrium og 2,5% kjemikalier“[sic], kan vi lese på Carl Falck Trading. En del påstander å ta tak i for kjemikeren, med andre ord.

Sunt?

Salt er nødvendig for kroppen, så lenge det ikke blir for mye. Natrium fra saltet kan forårsake høyt blodtrykk. Derfor går offisielle kostholdsråd på å begrense inntaket av salt til 5 gram om dagen. Tilhengere av Himalaya-salt advarer også mot salt, men først og fremst mot den “vanlige” typen. “Salt er bra”, skriver Synnøve Sivertsen, “såfremt det er det riktige, sunne saltet”. Himalaya-salt påstås å være gunstig for helsen fordi det inneholder mindre natrium, mer kalium og en rekke andre mineraler, det er naturlig og har ligget beskyttet fra menneskelig forurensning under jordens overflate. Er det hold i disse påstandene?

Kjemisk sett er Himalaya-salt svært lik vanlig bordsalt. Begge består av 97-98% natriumklorid (NaCl). Dersom man fullstendig kutter ut bordsaltet og erstatter det med Himalaya-salt vil det altså ikke redusere inntaket av natrium overhodet. Hva så med andre mineraler, for eksempel kalium, også et stoff som kroppen trenger? Hvis vi forutsetter at saltet har et kaliuminnhold på 0.35 vektprosent, vil et inntak av 5 gram Himalaya-salt gi 17.5 mg kalium. Dette er under 1% av anbefalt daglig dose. Til sammenligning inneholder en enkelt banan over 20 ganger så mye. Himalaya-salt kan derfor ikke sies å være en betydelig kilde til kalium.

“Himalaya-salt inneholder alle jordens 84 naturlige mineraler og sporstoffer”. Noen har tydeligvis snakket sammen, ettersom nøyaktig denne formuleringen repeteres flere steder. Hvis utsagnet stemte ville det i så fall bety at saltet inneholder kvikksølv, bly, kadmium og tallium, i tillegg til andre eksotiske stoffer som knapt kan karakteriseres som essensielle.

Det er også spesielt at mange advarer mot vanlig salt pga. det høye natriuminnholdet, mens de samtidig anbefaler to teskjeer daglig av “vidunderkuren” Natron. Natron er natriumbikarbonat, NaHCO₃, som på massebasis består av over en fjerdel natrium. En kjapp beregning viser at dette strider mot offisielle råd for natrium: 2 teskjeer Natron tilsvarer omtrent 8 gram, hvorav drøyt 2 gram natrium. Dette er godt over anbefalt daglig dose, som for voksne er 1.5 gram, og da er ikke noe annet salt fra det ordinære kostholdet medregnet. Til alt overmål er natriumbikarbonat et E-stoff: E-500! Bare nevner det, alle dere med E-stoff-fobi.

Rent?

Himalaya-salt påstås å være verdens reneste salt fordi det er ubehandlet, uraffinert og rikt på naturlige mineraler, ikke bare NaCl. På den annen side markedsføres en annen type salt fra Himalaya, Tibetian White Halite Crystal Salt, som det reneste saltet i verden nettopp fordi det inneholder nesten bare NaCl (99.9%.) Da kan det være på sin plass å avklare hva som legges i begrepet renhet. I kjemisk forstand er renhet knyttet til hvor ensartet stoffet er. Rent gull blir ikke edlere jo høyere innehold av andre billigere metaller, uansett hvor naturlige de måtte være. Himalaya-saltets rosa farge skyldes jernoksid, en forurensning sett fra kjemikerens ståsted. Imidlertid trenger ikke slike urenheter være negativt, da disse kan tilføre produktet kompleksitet, dybde og særpreg.

Med renhet kan også forstås at stoffet ikke har vært eksponert for miljøforurensninger. Det hevdes at saltet ble dannet 250 millioner siden, før forurensninger fra menneskelig aktivitet eksisterte. Derfor må saltet være det reneste som finnes. Likevel leser vi på produktinformasjonen at “produktet kan inneholde spor av nøtter“, så helt rent er det altså ikke.

Biofotoner

Dette er ullent. Jeg sov nok i timen da de underviste biofotoner på kjemiskolen, men på Wikipedia finner man en snutt om temaet. Fotoner er altså altså lys, elektromagnetisk stråling, og “bio-” antyder dessuten at strålingen har et biologisk opphav. Hvordan så krystallene fra Himalaya-salt kan inneholde slike biofotoner fremstår som et mysterium, all den tid saltet er fullstendig dødt. Og kan saltet være sunt å spise dersom det gir deg stråling? Nettbutikken www.altshop.no (som også selger Himalaya-salt, med biofotoner) advarer jo mot hverdagsstråling som kroppen kontinuerlig utsettes for, stråling som “er svært skadelig, og som påvirker kroppens celler negativt.” Tilfeldigvis tilbyr de også en rekke produkter for deg som føler deg litt usikker på dette med stråling (Tips: spør en ekspert før du bruker penger på dette.)

Konklusjon

Look here, brother, who you jivin’ with that cosmik debris?

Frank Zappa – Cosmic Debris

Det kan være flere grunner til å kjøpe Himalaya-salt:

  • fordi du liker fargen.
  • fordi du liker smaken.
  • fordi du liker konsistensen.
  • fordi du fortjener det.

Det er imidlertid problematisk når det markedsføres som “det sunne saltet,” og at det fremsettes påstander som at det er umulig å spise for mye av det. Ikke kjøp saltet fordi det inneholder biofotoner eller fordi det er sunt. Bare tull. Himalaya-salt er heller ikke en betydelig kilde til verken kalium eller andre mineraler.

Apropos

Her er noen kommentarer hentet fra diverse nettsteder og diskusjonsforum fra folk som foretrekker Himalaya-salt. Kommenter gjerne!

  • Vanlig salt er behandlet ved voldsomt høye temperaturer, som gjør at næringsstoffene forsvinner.
  • Himalaya-salt inneholder naturlig jod, og ikke kjemisk tilsatt jod.
  • Jeg vil unngå å få i meg så mye klor.
  • Det sies også at Himalaya salt har medisinsk virkning på kroppen vår.
  • Himalaya-salt har blitt svært populært så vi kan regne med det komme mye forskning etterhvert, men foreløpig må vi forholde oss til de åpenlyse og logiske forskjellene mellom kjemisk renset bordsalt, og naturlig mineralrikt himalayasalt.
  • Det spesielle ved Himalayasalt er at mineralerne er bundet til saltkrystallene. I andre salttyper med mineraler, er saltkrystallene og mineralene atskilt fra hverandre
  • Jeg sier til mine barne at de ikke må glemme å salte maten godt.

[thumbs-rating-buttons]